Gå til sidens hovedinnhold

Er Janteloven et særnorsk fenomen?

Hvis Norge er et så bra land å leve i, hvordan kan det ha seg at en så stor andel av oss opplever sosial angst?

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Det sies at Norge er verdens beste land å bo i. Vi topper i hvert fall den ene FN-kåringen etter den andre, hva angår velstand og lykke.

Som borgere i verdens rikeste land begynner vi kanskje å venne oss til mottoet: «Det er typisk norsk å være god!»?

Om å ta plass i verden

«Vårt lille land» har kanskje ikke det største folketallet eller flateinnholdet, men det er ingen sak å være liten, når man kan kompensere for eventuelle ledsagende mindreverdighetskomplekser ved å hevde seg på andre områder.

For Norges del handler kompensasjonen om å kunne slå i bordet med eventyrlige mengder av henholdsvis olje og selvtillit, to ingredienser som i kombinasjon har vist seg å være tilnærmet uslåelig i enhver synlighetskonkurranse.

Ingen skal glemme oss!

Når dette suppleres med «smarte» utdelinger av Nobels fredspris, med monetære donasjoner i verdensklasse til korrupte regimer eller til andre «gode» formål, eller med knusende seire i langrennssporet til enhver tid, har våre folkevalgte sørget for at verden ikke får anledning til å glemme denne selvbevisste nasjonen her oppe i nord.

Sosial angst

Likevel er det noe som skurrer; glansbildet slår sprekker. For i landet med fjell og fjorder og like mange skiløyper som oljerørsledninger, finnes det nemlig 800.000 mennesker som lider av sosial angst.

Hvordan kan det være mulig?

Kan det virkelig være tilfelle at nesten én femtedel av den norske befolkningen opplever seg så hemmet i samspillet med andre mennesker at de foretrekker å legge bånd på seg i sosiale medier?

Les også: Når du aldri føler deg god nok

«Du skal lide for fellesskapet»

I følge Miriam Ekelund er det faktisk slik det er, her til lands. Hun har nylig utgitt boken, «Du skal lide for fellesskapet» (2021), hvor hun redegjør for denne angstfylte selvsensuren, som hun mener er rådende i Norge.

Ekelund velger i den forbindelse å ta utgangspunkt i den såkalte Janteloven.

Til opplysning så blir jeg intervjuet og omtalt i denne boken.

Janteloven råder

Ekelund mener nemlig at «Janteloven» fortsatt holder sin klamme hånd over oss.

Hun er av den oppfatning at denne loven, som forfatteren, Aksel Sandemose, lanserte i romanen, «En flyktning krysser sitt spor» (1933), har blitt med oss på reisen, fra en tilværelse tuftet på nøysomhet og beskjedenhet, til et overflodssamfunn preget av luksusvaner og narsissisme.

Du skal ikke tro at du er noe

Første bud i «Janteloven» lyder: «Du skal ikke tro at du er noe».

Til tross for den materielle velstandsøkningen som har funnet sted, og til tross for at friheten som råder i samfunnet vårt, aldri har vært større, er det dessverre mye som tyder på at dette budet har like stor gyldighet i dag, som det hadde for en liten evighet siden.

Det store paradokset

Miriam Ekelund tar tak i følgende paradoks: Hvis Norge er et så bra land å leve i, hvordan kan det ha seg at en så stor andel av oss opplever det som kalles psykosomatiske helseproblemer?

Hvorfor denne utbredelsen av psykiske sykdommer? Hvordan forklare at så mange sykmeldes grunnet muskel- og skjelettplager?

Vi liker å tenke på oss selv som frie mennesker i et postmoderne samfunn. Vi lever i en tid hvor meningsdiktatur, overtro og hypermoralske tvangstrøyer angivelig har måttet vike for fornuft, vitenskap og fleksibel individualisme. Vårt demokratiske samfunnssystem verner om våre friheter, har vi lært oss å tenke, og derfor kan det vært fort gjort å ta disse rettighetene for gitt.

Les flere kommentarer fra Fred Heggen her

Tar vi vare på ytringsfriheten?

Ekelund minner oss på at mens vi unektelig ser på ytringsfriheten som en selvfølge, har vi en tendens til å glemme det faktum at de aller fleste av oss skjuler meningene våre i ulike sammenhenger. Vi har en grunnlovsfestet ytringsfrihet, men våger altså ikke å benytte oss av den.

Institutt for samfunnsforskning (IFS) kom i 2014 med rapporten, «Status for ytringsfriheten i Norge». Rapporten viste at folk i høyeste grad bedriver selvsensur av egne ytringer, og særlig gjelder dette ytringene som deles i sosiale medier.

Ja, det viser seg at folk flest synes det er lettere å uttrykke sine egentlige meninger på arbeidsplassen sin, enn hva som er tilfelle på Facebook eller Twitter.

Om å risikere utstøtelse

Undersøkelsen viste også at en stor del av oss heller lar være å uttrykke våre meninger, enn å risikere fordømmelse eller utstøtelse fra gruppen vi identifiserer oss med. Personen som forstår at han tilhører mindretallet i et stridsspørsmål, velger heller å holde inne med sine standpunkter, enn åpent å gå mot flertallets syn på saken.

Kanskje er det frykten for å bli assosiert med stigmatiserte grupper i den politiske randsonen, som får personen til å velge tilsynelatende assimilasjon, fremfor konfrontasjon, i kommentarfeltet.

Kristendom erstattes av konformitet

Ekelund går i boken sin langt i å antyde at kristendommen her til lands har blitt erstattet av en annen religion, nemlig troen på konformiteten (konformitet betyr likhet, personene likner på hverandre).

I stedet for å gjøre gode gjerninger, og vise nestekjærlighet i praksis, for på den måten å oppnå frelse og evig liv i det hinsidige, streber vi som besatt etter å være som alle de andre, slik at vi kan forbli i gruppen/menigheten vår, og unngå utstøtelse og fortapelse i det jordiske livet.

Forskning har forøvrig vist at Norge ligger på 6. plass i verden når det gjelder konformitet, bare slått av Pakistan, Malaysia, India, Singapore og Sør-Korea.

Litt av et selskap vi har havnet i, eller hva?

Den vanskelige skamfølelsen

Ekelund mener likhetstanken står så sterkt i Norge at skamfølelsen blir en viktig drivkraft i det sosiale samspillet.

Nå kan det å føle skam være en sunn egenskap, fordi denne følelsen kan ha en sentral rolle i det vi kaller det moralske kompasset vårt; skammen kan være veiledende i visse situasjoner, og ved å bane vei for empati, anger og skyldfølelse, kan den virke som et humant og moralsk korrektiv.

Når skammen tar overhånd

Hvis skamfølelsen, derimot, gis rollen som sensor eller dommer, eller hvis dens fremste funksjon blir å undertrykke selvstendigheten, eller å ødelegge selvtilliten, ja, da snakker vi en type skam som trives utmerket i atmosfære preget av åndelig undertrykkelse eller flertallstyranni.

Dessverre viser det seg at denne typen skam er en viktig del av Janteloven, og den har en lei tendens til bli ujevnt fordelt i befolkningen.

Mens en solid majoritet både titt og ofte blir presset i knestående av jante-skammens nedbrytende krefter, kan det virke som om den lille gruppen med styringskåte og manipulative narsissister forblir uberørt av de samme kreftene.

Intervjuobjekter i Jantelovens kjølvann

Med janteloven som bakteppe intervjuer så Ekelund 10 personer om norsk kultur. Disse har på en eller annen måte opplevd selv, eller de har reflektert over, de barrierer eller begrensninger som særlig rammer mennesker som skiller seg ut på den ene eller andre måten i det norske samfunnet.

Vi blir eksempelvis kjent med mannen som føler at han har blitt diskriminert i det norske yrkeslivet, fordi han bekjenner seg til den kristne tro.

Videre blir vi presentert for personer som har innvandret til Norge, og som har erfart både positive og negative aspekter i sitt møte med den norske «folkesjela» og den norske samfunnsmodellen.

Blant annet introduseres vi for en person som har fått erfare at navnet betyr mye, hvis man skal ha håp om å bli kalt inn til jobbintervju på en alminnelig norsk arbeidsplass.

Og vi får hilse på Erik Schenken, ambulansesjåføren, som urettmessig ble hengt ut i media som rasist. Ekelund gir ham rom til å fortelle om det helvete han gjennomgikk for noen år tilbake, og som like gjerne kunne ha sendt ham i graven.

Sterke historier

Det er gjennomgående meget sterke historier som fortelles i boken til Ekelund, og disse historiene har sin naturlige plass i det lappeteppet som på godt og vondt utgjør den norske virkeligheten.

De illustrerer meget treffende at Janteloven på så mange måter lever videre i det norske samfunnet, og at de sosiale mekanismene som regulerer våre interpersonlige samhandlinger, nok ikke har endret seg, annet enn i form, de siste hundre årene.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Modig og politisk ukorrekt

Det er en tankevekkende, engasjerende og på mange måter en politisk ukorrekt bok som Miriam Ekelund har skrevet. Tematikken er høyaktuell, og bør bli gjenstand for en bred debatt, både i media og i akademia.

Modige forfattere med personlig integritet bør nemlig aldri bli gjenstand for usynliggjøring eller fortielse.

Kommentarer til denne saken