Gå til sidens hovedinnhold

Er Norge et skatteparadis for de rike? Selvsagt er vi ikke det

Ap, SV og Rødt forsøker å avfeie det faktum at ulikheten i Norge er ganske stabil. Ingen av dem lykkes, men vi ser konturene av en ny og næringsfiendtlig skattepolitikk fra venstresiden.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Vår kronikk i Nettavisen 17. august fikk rask respons fra venstresiden.

Les innlegget her: Venstresidens bilde av en galopperende økning av ulikhet i Norge er feil

Arbeiderpartiet, Rødt og SV kommer alle med et svar, men de frembringer ikke noe som rokker ved vårt hovedpoeng: At tallene viser at venstresidens historie om galopperende ulikhet er feil.

De klarer heller ikke tilbakevise at tiltak for at flere skal fullføre videregående skole, mer kvalifiserende arbeidsmarkedstiltak og bedre integrering er viktigst for å bevare et samfunn med små forskjeller.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

«Mer til de rike» og «vanlige folks tur»

Arbeiderpartiets Eigil Knutsens svar inneholder egentlig ingen argumenter, men er en gjentakelse av Aps kjente retorikk om «mer til de rike» og «vanlige folks tur». I tillegg mener han tallene i vår kronikk viser at Aps skatteopplegg vil halvere økningen i ulikhet.

Les Eigil Knutsens innlegg her: Høyre: Partiet for de bedrestilte

Ærlig talt: Når statistikken viser at ulikheten har vært nesten helt stabil og bare økt helt marginalt de siste årene er det ingen stor bragd å halvere den.

Sannheten er at ulikheten målt ved GINI har vært på vei ned siden 2015, og at Aps skatteopplegg ikke vil bety mye fra eller til. Gitt at Knutsen ikke legger frem et eneste nytt argument må vi anta at han egentlig innser det.

Da Kristin Halvorsen var finansminister

SVs Kari Elisabeth Kaski har satt seg betydelig bedre inn i tallene enn Knutsen, og peker på at utviklingen i realinntekten var beskjeden i årene 2013 til 2019.

Les Kari Elisabeth Kaski sitt innlegg her: Høyres vrangforestillinger

Det er et relevant poeng, men det er tall som fanges opp i begge de to ulikhetsmålene vi viste til.

Årsaken til den svake utviklingen i disse årene er oljekrisen, som særlig i 2016 trakk ned reallønningene. Siden da har utviklingen gått i riktig retning også for de lavtlønte. Vi skal for øvrig være glade for at vi har et velorganisert arbeidsliv, med brede, ansvarlige organisasjoner på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden som tar felles ansvar i en krise for å trygge jobber – som noen ganger innebærer at kjøpekraften går ned når økonomien går dårlig.

Kaski bruker også mye spalteplass på SSBs ulikhetsmål som bygger på et alternativt inntektsbegrep, som viser en større ulikhet enn mål som bygger på den offisielle statistikken.

Vi skal ikke ta stilling til den faglige debatten om hvilket ulikhetsmål som er det riktige, men det er verd å påpeke at dersom det alternative målet er det beste, så har SV er forklaringsproblem: Ifølge dette målet eksploderte nemlig ulikheten frem til 2008, da SV hadde finansministeren.

Fra 2008 stupte ulikheten – ikke på grunn av SVs politikk mot ulikhet, men fordi finanskrisen rammet norsk økonomi, arbeidsledigheten skjøt i været og næringslivets lønnsomhet fikk en kraftig knekk. Siden den gang har det stort sett gått riktig vei i norsk næringsliv, og ulikheten etter dette målet har gradvis gått oppover – men er fortsatt ikke på nivå med det den var med Kristin Halvorsen som finansminister.

Kaski peker på utfordringen med at enkelte bruker urealiserte, og derfor også ubeskattede midler, fra selskaper de eier til privat forbruk.

Det er imidlertid ingen uenighet mellom høyre- og venstresiden om at dette er uakseptabelt. Folk skal få bruke pengene sine til hva de vil, men hvis man skal bruke penger i selskapene man eier til privat forbruk heller enn til å investere i nye arbeidsplasser, skal man skatte av dem først.

Derfor har regjeringen også tatt initiativ til å stramme inn regelverket.

Rød skattepolitikk i det blå

Bjørnar Moxnes fra Rødt legger i sitt innlegg ikke til noe vesentlig av substans.

I tillegg til å peke på den samme SSB-rapporten som Kaski gjør, men med betydelig mer usmakelig retorikk, fastslår han at Norge er et skatteparadis for de rike.

Les Bjørnar Moxnes sitt innlegg her: Høyres ministerduo skal ha for forsøket på å berolige Nettavisens lesere om at ulikheten i Norge knapt har økt på deres vakt

Er Norge et skatteparadis for de rike? Selvsagt er vi ikke det, men det Rødt og SV tilsynelatende reagerer på er at vi ikke skattlegger urealiserte gevinster i aksjeselskap på samme måte som lønnsinntekt.

Helt siden skattereformen i 1992 har det norske skattesystemet som hovedregel ikke (utover selskapsskatten) skattlagt gevinster som reinvesteres i nye arbeidsplasser.

Skattereformen fra 1992, og de senere reformene i 2006 og 2016, ble vedtatt med brede flertall og har bidratt til den velstandsutviklingen vi har hatt de siste 30 årene. Hvis SV og Rødt får gjennomslag står dette skattesystemet for fall. Det vil kanskje redusere ulikheten på kort sikt – men kostnaden vil kunne bli mindre lønnsomme bedrifter og mindre velstand for vanlige folk.

Et privat næringsliv med brukket rygg ville kanskje være noe av poenget for partiene helt til venstre på den politiske skalaen, men det burde være et problem for Arbeiderpartiet. Ap har imidlertid malt seg inn i et hjørne, der de ikke har noen løsninger som står i forhold til det skremmebilde de tegner opp for velgerne.

Dersom man kjøper Aps virkelighetsbeskrivelse om et samfunn som er i ferd med å gå i oppløsning på grunn av galopperende ulikhet (slik Gharahkhani beskriver det i Aftenposten 4. august) må det hardere lut til enn et skatteopplegg som ikke gjør noen særlig forskjell den ene eller den andre veien.

Med et Ap som styrer mot en historisk svak oppslutning, og som nå signaliserer at de foretrekker å samarbeide med Rødt dersom Ap, Sp og SV ikke får flertall, vil det være helt åpent hva slags skattepolitikk vi får dersom venstresiden vinner valget.

Om Aps «garanti» på skattefeltet skulle overleve eventuelle regjeringsforhandlinger med Lysbakken vil de garantert ikke overleve forhandlinger med Moxnes på Stortinget. Det eneste som er garantert ved et regjeringsskifte er at mange vanlige folk kommer til å måtte betale mer skatt.

Les mer fra Norsk debatt her

Det vi trenger er en regjering som forstår at ulikhet handler om mer enn bare skatt: Det handler også om god integrering, gjennomføring på videregående skole og hjelp til de som trenger det mest. Mest av alt handler det om et vekstkraftig næringsliv og en økonomi som løfter alle.

Derfor trenger vi stabil styring på veien ut av koronakrisen, og Erna som statsminister i fire nye år.

Kommentarer til denne saken