Gå til sidens hovedinnhold

Er verden virkelig?

Jeg trakk samme konklusjon som Elon Musk som 12-åring.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Verden er antagelig ikke virkelig, har Tesla-gründer Elon Musk kommet fram til etter lange og grundige overveielser.

Selv trakk jeg samme konklusjon som tolvåring, uten grundige overveielser, og uten at det ble noen stor nyhet av det. Ikke en gang i Porsgrunns Dagblad.

Og det var kanskje like greit, for tvilen på om verden er virkelig er antagelig like gammel som menneskeheten selv. Og det er ikke få tenkere, som opp gjennom historien som har drøftet dette problemet, selv uten den minste kjennskap til datamaskiner, biler og romfart.

På bussen

Det var riktignok ikke som et akademisk problem, at tanken plutselig dukket opp i bevisstheten min på bussen mellom Porsgrunn og Skien for over femti år siden. Den kom mer som en stemning, en følelse av å være helt alene, selv om bussen var nesten full.

Kan jeg være helt sikker på at de andre på bussen faktisk finnes? tenkte jeg. Finnes bussen? Finnes alt det der utenfor bussvinduene? Hva om alt dette bare er resultatet av min egen fantasi?

I så fall er jeg helt alene i verden.

Les også: Kverulering er bedre enn kansellering

Det var en tanke så skremmende at jeg følte jeg ville bli kvalt.

Jeg la hånden min på bussvinduet. Det var varmt. Ute steikte sola fra skyfri himmel, og når vi kjørte gjennom en krapp sving krenget bussen, og jeg merker hvordan kroppen min ble trukket ut til siden. Det gjorde meg roligere. Klart det var noe der utenfor meg selv. Det luktet jo til og med svette av fyren som satt ved siden av meg.

Skulle noe liksom ha funnet på alt dette, bare for å kødde med meg?

I en drøm

Jeg burde ha slått meg til ro med det. Men når du er tolv år og ennå ikke helt på plass i verden, melder det seg av og til tanker som forlanger å bli tenkt til veis ende og enda litt til.

Denne for eksempel: Om natten når jeg drømmer at jeg faller ned gjennom sprekken i Porgrunnsbrua, kjenner jeg hvordan det kribler i magen rett før jeg treffer vannet. Da er jeg like sikker på at det jeg opplever er virkelig, som det at jeg akkurat nå sitter på bussen og ser Skien nærme seg. Altså har jeg ingen garanti for at ikke sansene mine lurer meg, og at jeg i neste sekund våkner av denne livaktige drømmen.

Men hvis alt er en drøm, så finnes jo bare det jeg til enhver tid ser på. Bak meg på bussen akkurat nå er det for eksempel…Ja, hva er det der? Egentlig. I virkeligheten.

Les flere kommentarer fra Tommy Sørbø

Jeg fikk det plutselig for meg at hvis jeg vred hodet fort rundt, litt som læreren vår når han skred mellom pultrekkene og plutselig snudde seg i håp om å ta en eller annen bråkebøtte fersken, så ville ikke fantasien min rekke å rekonstruere verden. Da ville jeg kanskje få et lite glimt av det store ingenting jeg var omgitt av.

Fordi vi er mennesker

Jeg? Det hadde jeg glemt, jeg fantes jo.

Kroppen min kunne være en bløff, men tanken som tenkte akkurat dette måtte jo eksistere, ellers hadde den ikke tenkt det. Dermed pustet jeg litt roligere.

Men det varte ikke lenge, for akkurat i det bussen svingte inn på Landmannstorget i Skien gikk sannheten opp for meg i all sin gru: Jeg var kanskje helt alene i verden. Verden? Den fantes kanskje ikke. Jeg kunne ikke engang være sikker på at universet fantes.

Og det var jo litt dumt, siden jeg hadde avtalt å treffe venner og hadde fått femti kroner for å ha det moro på tivoli.

Les mer fra Norsk debatt

Også Woody Allen har bekymret seg over den økonomiske siden ved dette erkjennelsesteoretiske problemet. I en av sine bøker sier han det sånn: «Hvis verden er en illusjon, har jeg opplagt betalt for mye for det nye gulvteppet mitt.»

I Elon Musks tilfelle burde vi kanskje trekke den motsatte konklusjon. At hvis verden er en illusjon, har vi opplagt gitt ham for høy lønn. Vi har i hvert fall gitt ham for stor oppmerksomhet for tanker og ideer som ikke er mer originale enn at tolvåringer stadig kommer på dem.

Ikke fordi de er geniale, men fordi de er mennesker.

Kommentarer til denne saken