Gå til sidens hovedinnhold

Et OL i politisk korrekthet

Når menn får konkurrere i dameklassen i OL fordi de føler seg som kvinner, har den politiske korrektheten gått over i det absurde.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Dagen)

Neste mandag skrives det idrettshistorie når transkvinnen Laurel Hubbard etter planen skal innta det olympiske vektløftingspodiet i Tokyo. Jeg kommer ikke til å være blant de som applauderer.

Den 43-årige newzealenderen, som er født mann og ikke har gjennomgått noen kjønnsskifteoperasjon, skal jakte på olympisk medalje i 87-kilos klassen. Kvinneklassen, altså.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Laurel Hubbard ble opprinnelig gitt navnet Gavin og har en fortid i vektløfting for menn. Blant annet satte Gavin i sin tid newzealandsk juniorrekord i sin vektklasse. Men den idrettslige utviklingen stagnerte etter hvert.

For ni år siden skiftet Gavin navn til Laurel, startet hormonbehandling og definerte seg selv som kvinne. Og i kvinneklassen befant da Hubbard seg plutselig i verdenseliten.

Med sine 43 år har Laurel Hubbasrd allerede for lengst passert den alderen der de fleste fortsatt har mulighet til å hevde seg i idrett på elitenivå. Men som mann i kvinneklassen er situasjonen tydeligvis annerledes. En OL-medalje kan være innen rekkevidde.

Den smått utrolige situasjonen at en biologisk mann tillates å konkurrere mot kvinner, er muliggjort gjennom en regelendring som Den internasjonale olympiske komite (IOC) vedtok i 2015.

De nye retningslinjene gjør det mulig for utøvere som er født som menn, å stille opp i dameklassen uten å ha gjennomgått kjønnsskifte. Det eneste kravet som stilles er at testosteronnivået hos utøveren ikke overstiger et visst nivå.

Men biologiske menn vil likevel helt åpenbart ha store fordeler i en konkurranse mot kvinner, selv med et testosteronnivå innenfor grensen. Som forsker Tommy Lundberg ved Karolinska Sjukhuset i Stockholm har forklart fjerner ikke hormonbehandling fordelene av å ha gjennomgått en mannlig pubertet. Maskulin beinbygning og muskelmasse gir vedvarende konkurransefortrinn sammenlignet med kvinner.

Avgjørelsen om å tillate Laurel Hubbard å stille i kvinneklassen er da også meget omstridt. Aksjonsgruppen «Save Women's Sport Australasia» har protestert mot vedtaket og karakteriserer det som «helt feil av IOC å tillate en 43-årig biologisk mann som identifiserer seg som kvinne, å konkurrere i dameklassen».

Les også: OL for 85 år siden: Da Jesse Owens knuste Hitlers visjon om hvit overlegenhet

Og det er i hvert fall ikke vanskelig å forstå at de kvinnene som skal kjempe om OL-medaljene med Laurel Hubbard mildt sagt er provosert over å måtte konkurrere på så ulike vilkår. Den belgiske vektløfteren Anna Vanbellinghen som også skal stille til start mandag 2. august, kaller Hubbards deltagelse i kvinneklassen for «en dårlig spøk». Hun påpeker at IOCs avgjørelse er urettferdig mot kvinner.

Det er nettopp denne feministiske kritikken mot biologiske menns inntog i kvinneidretten som gjør aller sterkest inntrykk på meg.

Vi menn har nok fordeler i samfunnet vårt som det er, om vi ikke også nå skal tvinge seg inn i kvinneidretten og kreve å få delta der. Og det med fysiske fordeler som gir helt uakseptable fortrinn.

Hvordan har så denne helt absurde situasjonen egentlig kunnet oppstå? Etter min mening er dette et kroneksempel på hvordan LHBT-rettigheter for tiden effektivt trumfer alt annet. Nå også sunn og fornuftig kunnskap om grunnleggende fysiske forskjeller mellom kvinner og menn og hvordan det påvirker prestasjonsnivået i idrett.

Jeg synes feministen Christina Eline Ellingsen, daglig leder i Women's Human Rights Campaign Norge, treffer spikeren på hodet i et intervju med Dagen før helgen. Der karakteriserer hun IOC-vedtaket som «kvinnediskriminerende».

Og Ellingsen beskriver hvordan idrettsledelsen både internasjonalt og nasjonalt nå ofrer hensynet til kvinner for å tilfredsstille transbevegelsens krav.

For idrettens lederskap har det, som hun sier, blitt «viktigere at mennesker som identifiserer seg som trans skal føle seg inkludert enn at kvinner og jenter skal kunne delta i idretten på samme premisser som menn».

Heller ikke jeg er særlig imponert over Norges Idrettsforbund i denne saken. Det virker nesten som de prøver å legge lokk på debatten ved bruk av hersketeknikker.

Som for eksempel når Håvard B. Øvregård, seniorrådgiver for verdiarbeidet i Idrettsforbundet, kaller det «uakseptabelt», «diskriminering» og «trakassering» å kalle biologiske menn som deltar i kvinneklassen for menn.

Det er en effektiv måte å drepe hele ordskiftet på. De kvinnene (for eksempel Christina Eline Ellingsen) som vil diskutere sakens kjerne, som jo nettopp er at transkvinnene biologisk sett er menn uansett hvor mye de kaller seg kvinner, stemples altså av idrettens høye herrer som onde og fordomsfulle.

Ja, nærmest som en type kriminelle, siden diskriminering og trakassering rent faktisk er lovbrudd.

Les mer fra Norsk debatt her

Her er forbedringspotensialet hos Håvard B. Øvregård og resten av idrettsbevegelsen betydelig. For å si det forsiktig.

De har med vitende og vilje stilt opp i et slags verdensmesterskap i politisk korrekt. De har ønsket å vinne gull i klassen for åpenhet, fordomsfrihet og LHBT-vennlighet. Men de har ikke innsett at de dermed også har skaffet seg et stort problem overfor kvinner, halvparten av medlemsmassen.

For denne utviklingen kan, hvis den ikke reverseres, representere en trussel mot kvinneidretten slik vi kjenner den i dag.

Kommentarer til denne saken