Krigen i Ukraina er en brutal påminnelse på at vi aldri må ta freden for gitt, og at vi trenger europeisk samarbeid mer enn noen gang.

I Sverige og Finland har Putins uprovoserte angrepskrig utløst en ny NATO-debatt. I Norge bør det utløse en ny EU-debatt. Det har vi tross alt ikke hatt siden 1994, fire år før jeg ble født.

Og i 2025 bør vi få en ny regjering. Den regjeringen bør ta initiativ til norsk medlemskap i EU, slik Gro Harlem Brundtlands regjering forsøkte i 1994.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

28 år med EØS

Vi har levd med EØS-avtalen i mer enn 28 år. Det har gjort livene våre friere, tryggere og bedre.

I dag er europeiske borgere, takket være EU-samarbeidet, frie til å flytte, jobbe, studere og pensjonere seg uavhengig av hvor de bor eller ble født.

Fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og mennesker på tvers av europeiske landegrenser, er et underkommunisert gode som altfor ofte tas for gitt. Disse rettighetene er en del av prosessene som har skapt fred, stabilitet og velstand på et krigsherjet kontinent.

Det er helt utenkelig at disse frihetene ville blitt til uten EU. Det er helt utenkelig at Norge ville beholdt samtlige hvis vi går ut av EØS, slik både Senterpartiet, SV og Rødt tar til orde for. Vi så jo hvordan det gikk med Brexit i Storbritannia.

Tvert imot, så er det i vår interesse å utvikle og forsterke disse rettighetene. Og den beste måten vi kan jobbe for disse interessene på, er ved at Norge blir medlem i EU.

Nei-sidens mange floskler

6. april skrev to medlemmer av Bergen Senterparti i Nettavisen at norsk EU-samarbeid ikke blir mer relevant av den pågående konflikten Europa står i.

Dette er saken: Krigen i Ukraina gjør ikke norsk EU-medlemskap mer relevant

I løpet av innlegget gjentar de en rekke floskler. Vi har hørt det meste før. Foreldet retorikk fra 1994 om «byråkrater i Brussel» og såkalt sentralisering.

De fleste av disse påstandene er naturligvis misvisende. Argumentene mot norsk EU-medlemskap vår dårlige og utdaterte allerede i 1994. De har blitt desto svakere siden.

EU er ingen vestlig rikmannsklubb. Det er heller ingen arena for fordekt «høyrepolitikk». Vi snakker om et historisk vellykket fredsprosjekt som har kuttet i klimagassutslipp og gitt over 500 millioner av europeere friheter som våre forfedre bare kunne drømme om.

De som måtte være kritiske til såkalte «byråkrater i Brussel» kan ta seg et par minutter til å reflektere over hvor mange årsverk innenfor offentlig forvaltning som europeiske land sparer ved å enes om ett sett med felles regler fremfor 30 ulike.

Energibyrået ACER er heller ikke skyld i de høye strømprisene. Og EU kommer aldri til å ta råderett over naturressursene våre.

Dette burde være selvfølgeligheter, men dessverre propagerer nei-siden stadig faktafeil om EU-samarbeidet. Det gjorde de for 28 år siden, det gjør de fortsatt den dag i dag.

Les også: Orbán vant valget igjen, men taper venner i EU

Maktesløse alene

Det er mange utfordringer Norge ikke kan løse alene. Men når vi står sammen med Europa utgjør vi en stor maktblokk som kan få til reell framgang.

«Når systemer vokser seg store, blir enkeltmennesker små», skriver innleggsforfatterne fra Senterpartiet. Men hva er vitsen med systemer dersom de er så små og ineffektive at enkeltmennesker ikke blir hørt?

Det er klart at EU innebærer suverenitetsoverføring. Men dette er makt vi flytter til et høyere nivå, slik at vi kan løse de store, grenseoverskridende utfordringene våre i fellesskap.

Det gjelder fortsatt et subsidiaritetsprinsipp, som innebærer at avgjørelser skal tas nærmest mulig folk.

Les mer fra Norsk debatt

Og det er viktig at makta ligger der skoen trykker. Men makt er overflødig om det flyttes til et så lavt nivå at det ikke kan brukes.

Realiteten er at det ikke er Stortinget vårt som kommer til å regulere og skattlegge de store multinasjonale teknologiselskapene. Det er ikke den norske nasjonalforsamlingen som kommer til å sikre en rettferdig byrdefordeling av flyktninger eller forpliktende kutt i klimagassutslipp.

Slike store, grenseløse utfordringer trenger vi internasjonalt samarbeid for å løse. Og det er EU den beste arenaen til.

De siste 28 årene har Norge stått på gangen mens de andre europeiske landene former vår felles fremtid. Nå er det på tide at vi blir med og bidrar ved forhandlingsbordet.