«Kan vi tro at Glasnost ikke er et spill, men noe vi kan tro på, noe som er fint», sang Jahn Teigen. Året var 1988, og Teigen var Norges bidrag til Melodi Grand Prix.

Snart er det klart for Eurovision Song Contest i Italia. I år er krigen i Europa et svært alvorlig og dystert bakteppe.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det Jahn Teigen (og vi andre) håpet på for Sovjetunionen i 1988 var Glasnost og Perestrojka. Glasnost var ordet Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov brukte om politikken som skulle myke opp kommunismen og åpne for verden. Glasnost ble fulgt av Perestrojka, altså økonomiske reformer og innføring av en markedsøkonomi.

Glasnost og Perestrojka medvirket til Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd. Men i kjølvannet kom også en russisk kapitalisme på ville veier.

De få, mektige

På svært kort tid gikk Russland gjennom et massivt privatiseringsprogram. Mellom 1992 og 1994 ble 70 prosent av industrien gjort om til aksjeselskaper. Men istedenfor økonomisk vekst, gikk landet inn i en lang periode med lavkonjunktur og reallønnsnedgang.

Samtidig økte de økonomiske forskjellene. Privatiseringen fikk skje uten skikkelig regulering og kontroll. Det gjorde det mulig for noen rike enkeltpersoner å kjøpe opp hele selskaper, sende arbeiderne hjem og slå selskapet konkurs. De ble kalt «oligarker» - de få, mektige.

Les også: Stående Eurovision-applaus for Ukraina

De største selskapene, som innenfor olje og metall-industri ble auksjonert bort til mektige enkeltpersoner med penger og politiske kontakter. I dag eier den rikeste prosenten av befolkningen omkring halvparten av alt som er å eie i Russland.

Manglende reguleringer førte også til at mange russere plasserte penger i utlandet. Det er beregnet at den årlige kapitalflukten mot slutten av 90-tallet i snitt var på 5 prosent av Russlands bruttonasjonalprodukt.

Hva nå?

Russiske formuer kunne lenge plasseres trygt i byer over hele verden med skattemessig gunstige regler. Det er det nå slutt på.

Som en del av sanksjonene mot Russland, blir luksusyachter, eiendommer og selskaper konfiskert, og russiske oligarker er ikke lenger velkomne i byer som London, Paris og New York. Det bør føre til en større bevissthet om problemene med skatteparadiser og pengevasking mer generelt.

Skatt og regulering må til

I fjor kom OECD med en modell for en global minstesats for selskapsskatt på 15 prosent. Den er først og fremst ment å treffe internasjonale teknologiselskaper som tidligere har kunnet komme seg unna med svært lav eller ingen beskatning i landet de opererer i. Mer generelt vil en internasjonal enighet om skattenivå kunne bidra til at det blir vanskeligere å drive med skattespekulasjon og å gjemme store formuer unna fra beskatning.

Les flere kommentarer fra Hilde Nagell

Tiden er også inne for å få på plass globalt eierskapsregister, slik blant andre ledende økonomer som Joseph Stiglitz og Thomas Piketty har foreslått, og Taxjustice i Norge har tatt til orde for. Det ville gi en oversikt over hvem som reelt eier verdiene. Et slikt eierskapsregister vil kunne målrette sanksjonene mot russiske oligarker, men også være viktig i den generelle kampen for mer åpenhet og mindre korrupsjon.

Asia kommer

Et neste spørsmål blir selvsagt hvor de russiske oligarkene henvender seg når Europa og USA stenges for dem. I boken Capitalism. Alone varsler den serbisk-amerikanske økonomen Branco Milanovic om at det store skiftet i økonomien nå skjer med Asia som tyngdepunkt. Da tenker han ikke bare på Kina, men også på land som Vietnam, India og Indonesia.

Dette er Nettavisens spaltister

Land i Asia med dårlig utbygde finansreguleringer kan bli attraktive for russiske oligarker og andre med private formuer å skjule. En fare er at korrupsjon og manglende økonomiske reguleringer i disse landene også kan legge grunnlaget for nye autoritære ledere.