En dyp takknemmelighet som jeg har vanskelig å sette ord på, men et stort behov for å dele - det er det jeg føler nå.

Mandag formiddag satt jeg sammen med kolleger og spiste lunsj, når meldingen fra hyttenaboen tikket inn; «Espen, det er brann rett nedenfor hytten din. Brannvesenet er på vei. Det ser ikke bra ut».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Mer enn en hytte

For min familie og meg, er hytta mer enn en hytte. Mamma og pappa bygde den da de var gravide med meg. Det var den første hytta i familien og alle var med. Tanter, onkler, fettere, kusiner og venner – ja alle i storfamilien.

Her har vi lekt, spist og drukket. Delt gleder og dype tragedier. Den er ganske enkelt det viktigste stedet på jord for oss - og nå var flammene på vei.

Etter en og en halv angstfylt time, ankom jeg feltet. Helikopteret durte over biltaket mens det stupte ned mot vannet for å fylle den 2.000 liter store posen som hang under det. I veikrysset stod brannbiler, politi og mange fortvilede naboer.

En av brannfolkene skilte seg ut, det var synlig på lang avstand at han var lederen. Og for en leder. Med stor ro og medfølelse, forklarte han meg situasjonen.

De var helter

«Det er full fyr, men ingen hytter har brent enda. Det blåser hardt der oppe og vi har ikke kontroll, men hyttene er første prioritet».

Fra da til jeg dro hjem seks timer senere, imponerte Ole Christian Torgalsbøen (som brannsjefen heter) meg dypt med sin måte å ivareta oppgavene sine på. Han koordinerte innsatsen til flere titalls mennesker fra flere ulike organisasjoner, samtidig som han hele tiden oppdaterte oss fortvilte hytteeiere.

Det var folk fra Halden Brannvesen, Ed Brannvesen, Sarpsborg Brannvesen, Helitrans, Sivilforsvaret og det frivillige skogbrannkorpset. Sikker flere også som jeg ikke fikk med meg. Deres innsats – jeg sitter her og griner når jeg prøver å formulere ord for å fortelle.

De var - de er – helter. Hver eneste en av dem - helter.

Kunne vært tapt for alltid

Den første av slukningsmannskapene jeg fikk snakke med, var John Arne Hellesø fra Helitrans. Han var nødt til å la mekanikerne pleie helikopteret mens han selv fikk en pust i bakken. Den pausen brukte han sammen med oss.

Jeg husker ikke ordrett hva han sa, men det var noe slikt han begynte med;

«Jeg kom flygende med første ladning da jeg så at flammene var helt inntil veggen din (min altså). Jeg fikk manøvrert inn slik at vannet ble dumpet langs med veggen og jeg tror ikke jeg traff taket.» (Det gjorde han ikke).

Hvis John Arne hadde kommet et par minutter senere, hvis han hadde vært en litt dårligere pilot enn det esset han er, da ville familieskatten vår vært tapt for alltid.

Noen timer senere, når vinden hadde ført brannen vekk fra hyttene, fikk jeg mulighet til å dra opp til hytta på en meget kort visitt (Takk NRK).

Der møtte jeg gutta på lag 3 fra Halden Brannstasjon. De var fulle av sot, åpenbart slitne men blide som soler.

«Når vi kom opp møtte vi en vegg av røyk og ild. Vi tenkte at vi måtte snu, men visste jo at hyttene var der inne så vi valgte å prøve».

Hvis lag 3 hadde kommet et par minutter senere, hvis lag 3 ikke hadde gått inn i flammene som de heltene de er, da ville arven etter pappa være tapt for alltid.

Les mer fra Norsk debatt

En stor takk

Jeg kunne fortsatt og fortsatt - det finnes ikke nok ord til å beskrive hva jeg føler og tenker. Jeg er så lettet, jeg er så takknemlig – jeg er så inderlig heldig.

Men til sist – naboer.

Tom Iver og Heidi har vært våre hyttenaboer i over ti år. Fantastiske folk og på mandag reddet de hele hyttefeltet med snarrådig og rask handling!

Tusen takk til alle dere helter – både dere som var i Enningdalen på mandag og dere som hver dag gjør det samme over hele landet.