Tre små barn i min bydel er blitt mishandlet av sin egen far og mor i fem år, fra 2014 til 2019. De er nå cirka elleve, ti og sju år gamle, og har fått en forferdelig start på livet. Fredag 24. juni falt det dom i saken, og her får vi vite mer om hva som har skjedd.

Det framkommer at volden og krenkelsene bestod av slag med kølle, stokk, vaskekost, sko og flat hånd, samt dusjing i kaldt vann.

Både faren og moren utøvet volden, og de slo alle andre steder enn i ansiktet og hodet, hvor det ville vært mest synlig. De to andre barna måtte se på mens en av dem ble slått.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Tok mange år før det ble oppdaget

Allerede på legevakten i september 2014 forteller den eldste gutten, som da var tre år, at faren «plager og banker han». Far ble politianmeldt og barnevernet opprettet undersøkelsessak som ble avsluttet fire måneder senere. Resultatet var bare at foreldrene ble tilbudt foreldreveiledning og saken ble henlagt.

Det har kommet flere bekymringsmeldinger til barnevernet fra skole og barnehage. På skolen hadde et av barna fortalt at far ofte «klapper til» ham, at «pappa slår med stokk», og «mamma slår med metallstokk». Men faren instruerte hele tida barna om hva de skulle si til barnevernet, og de tiltakene de satte inn handlet mest om foreldreveiledning både i 2015, 2016 og 2017.

Vendepunktet kom 28. mai 2019, da barnevernet anmeldte saken til politiet. Det ble straks opprettet sak og gjennomført tilrettelagte avhør av de to eldste barna, som da var sju og åtte år gamle. I avhørene ga barna klare og opprørende beskrivelser av volden og krenkelsene som hadde pågått i fem år. Men i retten benektet både faren og moren at de hadde utført vold.

Aktor fra politiet nedla påstand om ubetinget fengsel i 1 år og 2 måneder for far, og 10 måneder ubetinget for mor.

Sett i lys av en sak jeg fulgte i 2020 hvor en 47-åring fra Oslo sør ble dømt til fem år og tre måneder fengsel for lignende vold mot barna gjennom mange år, var påstanden til aktor mild. Men Oslo tingretts dom er enda mildere.

Far fikk 360 timer samfunnsstraff og mor 210 timer. Det betyr at de skal utføre nyttig arbeid i et visst antall timer.

Tre viktige spørsmål

Denne alvorlige saken reiser flere viktige spørsmål:

1. Hvorfor kom politianmeldelsen fra barnevernet først etter fem år? Hva sier det om samarbeidet mellom politi og barnevern?

Jeg har gjennom mange år hørt politifolk som jobber lokalt si at barnevernet tolker taushetsplikten for strengt og utveksler for få opplysninger. Det er for mye politiet ikke får vite om i tide. Men det er jo ikke slik at lovgivningen om taushetsplikt skal stå i veien for samarbeid om å hjelpe barn som kan være utsatt for vold og overgrep.

Selv har jeg tatt opp dette i flere omganger på Stortinget, og berørte statsråder har vært enige med meg. Jeg vet ikke hva som har skjedd i den aktuelle saken med de tre barna, men det er for store forskjeller mellom hvordan barnevernet i ulike bydeler opptrer i samarbeidet med politiet. Noen er positive og aktive, andre mer tilbakeholdne. Min erfaring er også at skoler, fritidsklubber og barnehager er mer innstilte på å sette barnets beste foran taushetsplikten når det handler om alvorlige forhold.

Mitt forslag er at det skal lages en ny og bedre veileder om dette til etatene. Alle parter har alt å vinne på at vi lærer av en sak som denne, og unngår at vi får flere saker hvor det går fem år før samfunnet stopper slik grov mishandling av barn.

2. Hvilket signal gir tingretten når de tiltalte kun får samfunnsstraff for å ha ødelagt barndommen til sine tre barn med langvarig vold og krenkelser?

I dommen etterlater Oslo tingrett ikke tvil om at den tror på hva barna har sagt i tilrettelagte avhør og hva andre involverte, som en kontaktlærer på skolen, har forklart. Konklusjonen er knusende:

«Alle de tre barna har levd under et regime preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold, trusler og andre former for krenkelser fra de tiltalte. Retten legger etter bevisførselen til grunn at barna i hele tiltalens periode levde under et regime av latent vold. Det er således utvilsomt at barna ble utsatt for mishandling i lovens forstand, og at mishandlingen varte sammenhengende fra september 2014 til mai 2019.»

Tingretten sier også at «når det gjelder overtredelser av straffeloven § 219 (om mishandling i nære relasjoner, min anm) har Høyesterett lagt til grunn at det klare utgangspunktet for straff er ubetinget fengsel... I Prop.97 L (2009–2010) til endring i straffeloven i 2010 heter det i punkt 6.2.2.2 at det generelt skal «svært mye til for at § 219-handlinger overfor barn ikke straffes med ubetinget fengsel».

I dommen vises det også til at «Høyesterett har ved lovbrudd av en viss alvorlighetsgrad vært tilbakeholden med å idømme samfunnsstraff selv om soning vil gå ut over den domfeltes barn, jf. Rt-2015-1115 avsnitt 22.»

Likevel velger tingretten å legge vekt på at begge foreldrene har vist en positiv utvikling og vilje til endring. Det skal være håp om at det minste barnet kan tilbakeføres til mor, som nå er skilt fra far. Dessuten har politiet latt saken ligge inaktiv i ett og et halvt år, noe som også gir strafferabatt. Dette er et problem vi ser i sak etter sak, som det forundrer meg at politiledelsen ikke greier å rydde opp i.

Dette er Nettavisens spaltister

Resultatet ble at tingretten ikke ga aktor medhold i påstanden om ubetinget fengsel. Trass i at Høyesterett og Stortinget har understreket at det skal mye til for å gi bare samfunnsstraff ved mishandling av barn. Her dreier det seg heller ikke om enkeltstående hendelser, men om gjentatt vold og krenkelser i fem år. Det har også vært tre runder med foreldreveiledning, uten at man har lyktes med å oppnå endring. Det blir interessant å se om aktor vil anke dommen.

3. Hvordan kan det skje at far og mor utsetter sine tre små barn for langvarig, nærmest systematisk vold? Fins det noe motiv eller bakgrunn?

I dommen slås det fast at far og mor er fetter og kusine, som i 2011 inngikk et arrangert ekteskap i landet de kommer fra. Det vil si at storfamilien kan ha hatt en viktig rolle i å planlegge hvem de skulle gifte seg med. Men retten sier ikke noe om at dette kan ha hatt noen betydning for det destruktive familieforholdet deres. De har også bedrevet vold mot hverandre mens barna så på, og faren ble dømt til seks måneders fengsel, hvorav tre ubetinget, for vold mot mor i februar 2015.

I det hele tatt går retten ikke inn på motiv og bakgrunn for all mishandlingen. Jeg vil tro at det skyldes at det ikke er grunnlag for det i politiets etterforskning og aktors vitneførsel. Vi får ikke vite om farens gjentatte vold mot barna og mora har noe med negativ sosial kontroll og æreskultur å gjøre, eller hva annet som kan skape en slik forferdelig adferd. Det ville i tilfelle vært klart straffeskjerpende, dersom det hadde med ære og kontroll å gjøre, slik det var for den nevnte 47-åringen i Oslo sør.

Uansett er det grunn til å merke seg at retten aktualiserer søskenbarnekteskap ved å omtale det i dommen. Det har vært omstridt i norsk politikk siden Folkehelseinstituttet i 2007 kom med en rapport om negative medisinske konsekvenser av inngifte. Debatten har handlet mest om at slike planlagte ekteskap mellom fettere og kusiner skaper ufrihet for de unge som ikke kan velge sin kjæreste selv. Hvis de blir misfornøyde og fungerer dårlig sammen, kan det føre til dysfunksjonelle forhold, som i verste tilfelle kan innebære konflikter og vold.

Les flere kommentarer fra Jan Bøhler

Etter hvert har flere partier endret holdninger til dette spørsmålet, og 2. november 2020 vedtok et flertall av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet at: «Stortinget ber regjeringen legge frem et lovforslag som forbyr søskenbarnekteskap.» I debatten signaliserte også både SV og Høyre at de ville vurdere sine standpunkter til saken framover. Vi burde dessuten kunne vente at Abid Raja får Venstre med på laget.

Uansett er det etter valget flertall for forbud mot søskenbarnekteskap på Stortinget. Saken er grundig utredet gjennom mange år, og det er på tide at regjeringen kommer med et lovforslag, i tråd med hva de vedtok i opposisjon.