(Trønderdebatt): Dersom det skjedde for fire år siden, ville stormingen av den brasilianske kongressen utløst kjempeoverskrifter som holdt seg på toppen av nettavisene i flere døgn. En hel verden ville fulgt med, rystet, og det ville vi også gjort. For når Brasil, som levde i jerngrep under en høyreorientert militærjunta fra 1964 til 1985, igjen opplever et målrettet angrep mot demokratiet fra ytre høyre, er det for Brasils befolkning langt fra noen teoretisk øvelse hva utfallet kunne ha blitt.

Men vi blir ikke rystet, ikke på den måten. For vi har jo sett nøyaktig dette skje, for to år siden. På ett vis er det kanskje bra at de verste sjokkreaksjonene lar vente på seg: Den nesten grenseløse naiviteten så mange, over så lang tid, møtte vår tids nye trussel fra fascister og demokratimotstandere, er borte.

Etter kongresstormingen i USA for to år siden, forsvant det siste av illusjoner om det moderne republikanske partiet – og deres meningsfeller internasjonalt – sitt demokratiske sinnelag. Erkjennelsen har sunket inn: De som ønsker demokratiet vondt, de som ønsker å faktisk felle demokratiet, er ikke avgrenset til små, marginale miljøer og diktatorer i fjerne land. De er mange, de er organiserte, i mange land er det de som er i fremgang – og de er villige til å krysse de fleste grenser for å vinne.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

En stund virket den autoritære eks-offiseren Jair Bolsonaro nesten ustoppelig i sitt grep om makta i Brasil, og metodene han brukte var akk så velkjente: Vi har lært oss å forvente at valgresultatene i verdens største demokratier kan bli gjenstand for målrettede konspirasjonsteorier og oppvigleri, med mål om å undergrave nettopp demokratiet.

Men på en annen måte er det til å bli mer enn litt nervøs av, at vi ikke blir så rystet. I skrivende stund – et døgn etter stormingen – er angrepet langt, langt nede på de norske nettavisenes forsider – mens i USA, der erfaringene med kuppforsøk er ferske, fortrenger saken det meste annet på forsidene.

Det virker kanskje litt fjernt for oss? Men det burde det ikke. Her hører vel det obligatoriske her-i-Norge-har-vi-fortsatt-høy-tillit-til-hverandre-og-demokratiet-står-sterkt-avsnittet hjemme – og for all del, heldigvis stemmer det – men at så mange så åpent utfordrer demokratiet og dets prosesser i noen av verdens viktigste land, er da uansett av enorm betydning for oss.

Og vi skal ikke tro at vi er immune mot demokratimotstandernes metoder og virkemidler.

Les også: Bør vi bli uavhengige av Kina?

For det første er også vi dypt avhengige av sosiale medier og teknologier vi ikke selv kontrollerer. Vi er, som USA og Brasil, tett innvevd i de sosiale medienes verden: Våre eldre er alle på Facebook, hvis manges kritiske sans feiler når useriøse «nyhetsmedier» dukker opp i nyhetsstrømmen; én av tre unge voksne følger ikke med på nyheter i tradisjonelle medier; sju av ti norske unge mellom ni og 18 er på algoritme-cocktailen TikTok.

I Brasil ble hele Twitter-staben sparket for noen uker siden. Ifølge Washington Post var de ansatte som hadde som jobb å moderere vekk voldsoppfordringer og desinformasjon, blant disse. Og i ukene fram mot helgens angrep i Brasil, var det et kraftig ytre høyre-oppsving i sosiale mediekanaler.

Kombinasjonen av medienes og politikernes avhengighet av å bruke sosiale medier for å kommunisere med velgere, de manglende reguleringene internasjonalt, den eksplosive påvirkningskraften teknologiselskapenes algoritmer har, og en ny, løst organisert internasjonal ytre høyresides vilje til å utnytte dette, har satt både medier og demokratier i en skikkelig skvis.

Da internett ble allemannseie levde drømmen om frihet og frigjøring, og de sosiale medienes rolle i den arabiske våren kunne minne om en slags bekreftelse på drømmene om internetts frigjørende potensial. Nå, etter Facebooks utilgivelige unnfallenhet under den grusomme volden mot rohingyaer i Myanmar, det pågående demokratisammenbruddet i USA, målrettet russisk desinformasjon, kinesiske algoritmer på de fleste tenåringstelefoner – er bildet mildt sagt mer nyansert.

Les også: 15 trender som faktisk vil prege deg og meg i 2023

For det andre er Norge et lite land med en (forholdsvis) liten, åpen økonomi, og med stor avhengighet av andre land innen alt fra råvaretilgang til sikkerhetspolitikk, og ikke minst internasjonale normer. En verden der stadig færre av de ledende økonomiene er velfungerende demokratier, er både en mer uforutsigbar og farlig verden, også for oss.

For det tredje bør demokratienes tilbakegang globalt de siste årene en vekker for absolutt alle som lever i et demokrati, også av ren solidaritet: Mennesker fortjener å få styre sine egne liv, og være frie, og den retten er under angrep på mange hold, mange steder.

Denne solidariteten trengs når ukrainere fryses og bombes i hjel av russiske fly, når kvinner river av hijaben i Teheran – og når brasilianernes «far vel» til Bolsonaro i valglokalene forsøkes stoppet med vold. Silvas valgseier i Brasil i fjor var viktig for oss alle, langt utenfor Brasils grenser, av nettopp denne grunnen.

Men vår styreform er verken uangripelig eller immun. Den må holdes levende hele tiden, og den må aktivt beskyttes mot alle som prøver å svekke den. Ikke minst fordi de autoritære kreftene som i flere år har vært på frammarsj, vel så mye utgjør et metodisk fellesskap, på tvers av landegrenser, som et ideologisk et.

En trenger ikke titte særlig nærme på Brasils autokratiske ekspresident Jair Bolsonaro før en sjuskete, proto-fascistisk amerikansk «politisk rådgiver» dukker opp i bakgrunnen: Steve Bannon, og hans høyrenasjonalistiske og populistiske organisasjon «The Movement».

Bolsonaros sønn Eduardo Bolsonaro ble endog utnevnt av Bannon til Sør-Amerikas representant i «The Movement» i 2019. Etter Lula da Silvas valgseier i Brasil i oktober har Bannon, som han også gjorde i forbindelse med kongresstormingen i USA i 2021, hyllet angriperne som «frihetskjempere», og i opptakten til angrepet skal han ha gitt råd til Bolsonaro om veien videre. Han har ganske enkelt fulgt oppskriften fra sjette januar-stormingen i Washington, og aktivt deltatt i forsøkene på å kaste nok et stort lands demokrati ut i kaos.

Les også: Et godt, rikt og lønnsomt 2023

For fire år siden hadde vi fortsatt anledning til å avfeie advarslene om demokratiets fall: Nei, det er for dramatisk; nei, nå må vi ikke overdrive; nei, vi vinner, for vi har jo de beste argumentene. Bannon kunne behandles som en interessant mediefigur som det ikke innebar noen risiko å invitere opp på en stor scene – det var jo så interessant å høre hva han hadde å si! Det var nærmest et kappløp i leder- og kommentarspaltene om å forsvare Nordiske Mediedager da de drev åpenbar markedsføring for sin konferanse ved å lokke med nettopp Bannon.

Nå vet vi alle bedre (?). Journalist og forfatter Masha Gessens første regel sitter bedre nå: Tro på autokraten. Dersom noen sier rett ut at de har til hensikt å storme demokratiet og rive det ned, bør vi tro dem på det, og ikke dulle med dem og late som om de egentlig er en del av vårt demokratiske fellesskap. For det er de ikke, og hver gang vi tenker at nei, det går jo ikke så galt, gjør vi jobben for dem. De er demokratiets fiender.

Det som nettopp har hendt i Brasil forteller oss at denne typen angrep er noe som gjentar seg. Ytre høyres metode dukker opp, flere steder, fordi fysiske angrep mot demokratiets institusjoner er en helt naturlig endestasjon for et tankesett som bygger på nettopp demokratiforakt. Det er hit autokrater som Jair Bolsonaro, Donald Trump og Steve Bannon tar deg, og det er verken tilfeldig eller noe uhell. Derfor må vi være forberedt på at det kan skje igjen – og kjenne igjen tegnene, så tidlig vi bare kan.