Veksten i barn som vokser opp i lavinntektsfamilier skyldes nesten utelukkende innvandring. Det skulle man ikke trodd basert på den offentlige debatten rundt fattigdom og lavinntekt.

Dersom man holder innvandrere utenfor, så har det ikke vært noe særlig vekst i barn som vokser opp i fattige familier.

Med andre ord finner vi ikke løsningen primært i sosialpolitikken, men i integreringspolitikken.

Det er ikke noe rart at mennesker som kommer som flyktninger, som ikke snakker språket og i mange tilfeller har begrenset med utdanning vil regnes som fattige sammenlignet med de som allerede bor her. Da er løsningen språkopplæring, skolegang og å raskt komme inn i jobb.

Vi må være ærlige

Ironien er at de samme partiene som prøver å sette likhetstrekk mellom skattelette og økning i andelen barn som vokser opp i fattigdom også er partiene som ønsker enda mer innvandring.

Les også: Det skulle ikke være mulig i Norge – men nå blir folk fattige og psykisk syke av strøm

Både Rødt og SV foreslo i sine alternative budsjetter å øke antall kvoteflyktninger, og hver gang det oppstår en flyktningsituasjon er politikere fra begge partier raskt ute for å kreve at Norge skal ta inn x-antall. Da vil statistikken også vise at andelen barn som vokser opp i fattigdom skyter fart.

Det er helt greit å mene at Norge skal myke opp asylpolitikken, men da må man også være ærlige om konsekvensene av den.

Vi må finne politiske løsninger

Dette gjelder ikke bare politiske partier. Da Fredrik Solvang på Debatten fikk SSB til å vise oversikten over utvikling av barn i lavinntektsfamilier unnlot også han å spørre SSB om hva som var grunnen. Heller valgte han å la seerne tro at dette hang sammen med ytelsesnivå.

Dersom man er opptatt av å gjøre noe med fattigdomsproblematikken må man også være ærlig om årsaken. Hvis vi ikke vet hva noe skyldes, vil vi heller ikke klare å finne politiske løsninger som faktisk hjelper.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Hvis vi går på gruppenivå viser tall fra SSB at hele 78 prosent av barn med somaliske foreldre vokser opp med vedvarende lavinntekt.

Interessant nok viser også SSB at til tross for de økonomiske utfordringene somalierne opplever sammenlignet med majoritetsbefolkningen, så er somaliere landets mest fornøyde innbyggere. 40 prosent av somaliere oppga i 2018 å ha problemer med å få endene til å møtes, likevel oppga 94 prosent å være fornøyd, eller svært fornøyd med livskvaliteten i Norge. Til sammenligning er tallet 82 prosent for befolkningen som helhet.

Arbeidslinja er viktig

Den beste måten å komme ut av fattigdom på er ved å ha en jobb. Da må man også merke forskjell på det å være i arbeid og det å leve på en ytelse. Derfor er arbeidslinja viktig.

For en person som kom til Norge som flyktning, ikke snakker norsk og ikke har noen utdanning, er sannsynligheten for det første stor for å ikke komme i jobb, viser tall fra SSB. Men de som faktisk klarer å komme seg i jobb vil ofte jobbe i lavinntektsyrker.

Jeg mener det er dypt urettferdig om mennesker som har gjort den reisen, brutt trenden, klart å skaffe en jobb og blitt en del av et arbeidsfellesskap skal oppleve at den arbeidsinnsatsen ikke lønner seg økonomisk.

Det gjelder ikke bare innvandrere, men folk som går på jobb må være trygge på at de tross alt får mer igjen for arbeidsinnsatsen enn man gjør som mottaker av ytelser. Lønningene styres av partene, ikke politiske partier. Men det er politikerne som bestemmer om det skal lønne seg å jobbe eller ikke.

Første steg i jobben med å få flere ut av fattigdom og lavinntekt er å være ærlig på årsakene.