Elefanten i rommet er livsstil. Kan vi snakke om det? Og enda viktigere, kan vi virkelig satse stort på å gjøre noe med det?

Mer enn en tredjedel av verdens voksne befolkning lider av metabolske syndrom i henhold til Verdens helseorganisasjons definisjon fra 1998. Overvekt, fedme, type 2-diabetes, nedsatt glukosetoleranse og insulinresistens inngår som viktige elementer i definisjonen.

Alle disse er tilstander med flere årsaker og representerer en betydelig helserisiko for den enkelte og en stor utfordring for samfunnet.

Pandemien av overvekt og fedme, type 2 diabetes og det metabolske syndrom vil øke i fremtiden, med mindre man klarer å forbedre kostholdet og livsstilen til folk flest. Covid-19 pandemien har tydelig vist at overvekt og fedme også øker risiko for infeksjoner.

Britisk forskning viser at 64 prosent av dem som blir alvorlig syke av covid-19 er overvektige. Overvekt knyttes til kronisk inflammasjon som forstyrrer immunsystemet.

En del risiko som ikke er ønsket

Det finnes ikke enkle løsninger som passer for alle, og individualisert tilnærming er helt nødvendig både for å forebygge og behandle disse.

Å snu denne utviklingen krever endringer i folks adferd og samfunnsmessige endringer som kan stimulere et sunt levesett og gjøre det enkelt å velge sunnere i hverdagen.

Imidlertid trenger de som har utviklet fedme behandling. Vektreduksjon bør gis høy prioritet hos personer med bukfedme, type 2-diabetes og det metabolske syndrom.

Både vektreduksjon og vedlikehold av vekttapet oppnås best ved en kombinasjon av adferdsendring, et lavglykemisk middelhavskosthold, mer intens fysisk aktivitet og nok søvn.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Siden 2004 har de med betydelig fedme i Norge fått rett til behandling innenfor det offentlige helsevesen. Det er et forsvinnende lite antall som har fått slik hjelp siden 2004 og da mest i form av fedmekirurgi.

Dette er en effektiv metode for vektreduksjon for de aller tyngste, men er forbundet med en del risiko er ikke ønsket av mange pasienter og krever livsvarig oppfølging etter operasjonen.

Sviktet av offentlig norsk helsevesen

Omtrent 70.000 antall nordmenn har BMI over 40 og 135.000 har BMI over 35. Det utføres årlig nær 3000 fedmeoperasjoner i Norge, en tredel ved private sykehus. I tillegg blir et ukjent antall operert i utlandet.

Potensielle komplikasjoner under og særlig etter operasjonen gjør det nødvendig med tett oppfølging for livet. Dette øker den totale kostnaden og krever et stort apparat fra helsesystemet, som øker med økende antall opererte. Bortsett fra fedmeoperasjoner, er det svært begrensede muligheter for spesialisert, ikke kirurgisk behandling av fedme i Norge.

Det offentlige helsevesen svikter de aller fleste med sykelig fedme og gir dem ikke tilbud til behandling slik de har krav på.

Allmennleger møter daglig pasienter med overvekt, men deres kompetanse og interesse for ernæring, vektkontroll og livsstilsendring kan være begrenset. De har dårlig med tid og fastlegeordningen premierer korte konsultasjoner for akutte plager, heller enn lengre konsultasjoner for dem med sammensatte kroniske lidelser (slik som fedme) og de eldre.

Det har i det siste kommet rimelig effektive medikamenter mot fedme (som er samme innholdsstoff som brukes ved type 2 diabetes) og forskriving av disse har virkelig skutt fart og ført til tomme lagre hos produsenten.

Fra 2020 var det mulig for pasienter med stor fedme å få tre ulike legemidler (Saxenda, Mysimba og Xenial) refundert på blå resept på individuell søknad fra lege.

Nå kom et medikament til (liraglutid) opprinnelig mot type 2 diabetes i sprøyteform (Ozempic) også i pilleform mot fedme (Wegovy).

Myndighetene strammet betraktelig inn indikasjon for å få disse på blå resept i februar 2023, av frykt for voldsom utgiftsøkning i offentlige utgifter. Nå må fedme pasienter ha BMI over 50 for å få søknad innvilget. Er man 175 cm høy, betyr denne BMI at man skal veie 153 kilogram!

Les også: Nye kostholdsråd svekker tilliten

Det er viktig å poengtere at forutsetningen for å i det hele tatt skrive resept (hvit eller blå) på legemidler mot fedme, er de skal være et supplement, ikke et alternativ til diett med redusert kaloriinntak og økt fysisk aktivitet. Behandling skal også avsluttes etter 12 uker - dersom pasienten ikke oppnår et vekttap på minst fem prosent av opprinnelig kroppsvekt.

Men problemet er at i realiteten forskrives disse legemidlene uten at det er tilbudt kost- og livsstilbehandling før eller under medikamentell behandling.

Å behandle fedme på riktig og helhetlig måte er tidkrevende, og fastlegene klarer ofte ikke å gi disse pasienter et godt tilbud før de utvikler alvorlige følgetilstander.

De få private medisinske klinikker som tilbyr behandling til blant annet fedme pasienter gjennom kostholds- og livsstilsendring får ikke refusjon fra det offentlige, til tross for at de tilbyr effektiv og rimelig behandling og at det offentlige helsevesen svikter denne pasientgruppen totalt.

Det koster «flesk»

I USA er samfunnets kostnader forbundet med overvekt og fedme cirka tolv prosent av de totale helsekostnader. I EU er det syv til åtte prosent. Fedme- og diabetespandemiene henger nøye sammen.

I en nylig rapport har Menon Economics, på oppdrag fra legemiddelselskapet Novo Nordisk, estimert at de totale årlige samfunnskostnadene i Norge relatert til overvekt fedme tilsammen er 168 milliarder kroner årlig, det vil si cirka 35.000 kroner årlig per nordmann.

Hvorfor gjør man så forsvinnende lite for denne pasientgruppen?

Les også: Jeg måtte rope og skrike i flere timer med en smerte som minnet om min første fødsel

Noen hevder at det er pasientenes skyld og ser bort fra både genetiske faktorer og ikke minst samfunnsstrukturer som fremmer og vedlikeholder problemet.

Hvorfor brukes ikke det samme argument i forhold til høyt blodtrykk, kolesterol, diabetes type 2, hjertesykdom eller kreft for den saks skyld?

Alle disse skyldes i stor grad et samspill mellom genetikk og uheldig livsstil. Kan det være fordi det finnes «enklere» behandlingsmåter i form av medikamenter? Når det er kommet rimelig effektive ledemidler som tillegg til kost- og livsstilsendring, blir da fedme straks behandlet forskjellig…

Medikamenter som bidrar til vektreduksjon kan være til nytte i en kort periode, forutsatt at man samtidig tilbyr et sammensatt behandlingssystem som sørger for bedre kosthold og mer fysisk aktivitet.

Hvorfor må man veie 150 kilo for å få de mest effektive av slike medikamenter på blå resept? Flere kunne ha nytte av slike medisiner, forutsatt at de samtidig følges opp med et strukturert veiledningssystem, også finansiert fra det offentlige, slik tilfellet er med andre kroniske sykdommer?

Grunnleggende behandling ved overvekt

Vektreduksjon bør være svært høyt prioritert hos personer med bukfedme, type 2-diabetes og det metabolske syndrom. Både vektreduksjon og vedlikehold av vekttapet oppnås best ved en kombinasjon av et kosthold med mer protein, mindre og sunnere karbohydrat, mye fiber og valg av sunne fettkilder, intensiv fysisk aktivitet og atferdsendring.

Det første målet for fedme pasienter bør være en vektreduksjon på sju til ti prosent i løpet av de første seks til tolv månedene.

Dette forutsetter at man reduserer blodets insulinmengde ved å spise lavglykemisk og eller trener på en slik måte at muskelmassen øker.

Uten kostendringer er det vanskelig å redusere kroppsvekten, men fysisk aktivitet kan bidra positivt. Utfordringen er å spise på en slik måte at man ikke plages av sultfølelse samtidig som man inntar tilstrekkelig av alle essensielle næringsstoffer.

Vedlikehold av vekttapet er viktig og krever langtidsoppfølging. En optimal løsning kan være å tilby tverrfaglig hjelp som inkluderer hjelp til adferdsendring, kostomlegging og mer effektiv fysisk aktivitet.

Kostbehandling av sykelig fedme

Det finnes mange metoder for å oppnå vektreduksjon ved hjelp av kostendringer. Energiinntaket må midlertidig reduseres, fra en moderat reduksjon på 500-800 kalorier per dag fra utgangspunktet, til de såkalte LCD (lavkaloridietter) som innebærer en et daglig innta på 800-1500 kalorier daglig til VLCD (meget lavkaloriholdig diett), som bidrar med 600-800 kalorier per dag.

Sistnevnte har vist seg meget effektive i reversering, remisjon av type 2 diabetes hos mange pasienter.

Permanente livsstilsendringer kan være krevende å få til og trenger kyndig og tverrfaglig oppfølging over tid. Vårt helsesystem kommer her til kort og er best egnet til å behandle akutte sykdommer med medikamenter eller kirurgi.

For dem med sykelig fedme er nok de best dokumenterte alternativene VLCD eller fedmekirurgi. VLCD bidrar med 600 til 800 kalorier per dag og protein av høy biologisk verdi, essensielle vitaminer, mineraler, fettsyrer og et minimum av karbohydrat.

Les også: To timer kjønnsdelt svømming er ingen fallitterklæring

VLCD er generelt akseptert som en trygg metode for vektreduksjon hos overvektige type 2 diabetespasienter, forutsatt tett veiledning og oppfølging av erfaren lege.

Fordelene overskrider ulempene med god margin. Betydelig bedre blodsukkerkontroll oppnås i løpet av få dager for dem med type 2 diabetes, noe som medfører mindre behov for medikamenter og mange kan slutte helt med insulin.

Rask vektreduksjon i startfasen og endring av kostvaner ser ut til å ha en additiv effekt på prognosen for varig vekttap. Kost- og livsstilbehandling krever imidlertid også profesjonell støtte over tid, for å sikre langtidsresultater.

Fedmekirurgi har derimot fordelen av å medføre oftere varig vektreduksjon (avhengig av metoden som anvendes), i og med at man påfører pasienten varige anatomiske endringer i fordøyelsessystemet.

På den andre siden kan fedmekirurgi medføre en rekke postoperative bivirkninger, ikke minst mangel på ulike næringsstoffer og krever nitid langtidsoppfølging.

Et slikt godt oppfølgingssystem har vi ikke, og behovet øker med hver fedmeoperasjon.

Fedmekirurgi kan imidlertid være nyttig hos visse pasienter, inkludert dem med type 2-diabetes, men etter at andre behandlingsalternativer er blitt tilstrekkelig utprøvd, noe som dessverre skjer svært sjeldent.

Det viktigste er imidlertid for våre helsemyndigheter å slutte å bare observere det raskt økende fedmeproblem fra sidelinjen og tilby pasientene som er rammet den hjelpen de har lovet og som de rettmessig har krav på!