Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
I takt med økende smitte, har flere og flere lokalpolitikere fra små kommuner krøpet frem for å kritisere Oslos koronahåndtering. Felles for de alle er at de kommer fra et lite område utenfor storbyen, og at de gjerne har tilhørighet til et annet parti enn byrådsleder Raymond Johansens Arbeiderpartiet.
Der de fleste kommuner har hatt relativt få inngripende tiltak gjennom pandemien, var Oslo fullstendig stengt ned i nesten sju måneder i 2020-2021.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
I 200 dager kunne ikke oslofolk dra på treningssenter, restaurant, pub eller på kino. Vi måtte ha på oss munnbind overalt hvor vi reiste, og vi kunne knapt ha besøk hjemme.
Syv måneder. 200 dager. Smak på den.
Dolket i ryggen
Torsdag kveld hadde disse lokalpolitikerne nådd fram til regjeringen som påla regionale tiltak for stor-Oslo, og kun stor-Oslo. Nå blir det igjen munnbindpåbud og hjemmekontor.
Greit nok, dette er relativt lite inngripende tiltak, men så blir serverings- og underholdningsbransjen nok en gang dolket i ryggen.
Les også: Korona-kjøret: No e det på'an igjen
Å registrere alle gjester finnes det gode løsninger på, men tar man vekk ståplasser, og innfører bordservering, kneler så å si hele serverings- og underholdningsbransjen. Utgiftene økes, mens inntektene reduseres kraftig.
Tilfredsstiller kritikere i en annen del av landet
Gjennom det første året av pandemien fikk vi beskjed om at dette var en nasjonal dugnad, og at vi alle må ta et tak for å begrense alvorlig sykdom og død. Ni av ti nordmenn over 18 år har tatt vaksinen og således tatt del i dugnaden. Nå som smitten øker er det på tide å belønne de som har gjort sitt for fellesskapet.
Innfører man koronapass vil de vaksinerte få leve tilnærmet normalt, mens de som har valgt å stå utenfor, blir stående utenfor. Men i stedet velger regjeringen å påføre en allerede utslitt region med egne regler, for å tilfredsstille de mest høylytte kritikerne som gjerne holder til i en helt annen del av landet.
En og en halv million mennesker, som allerede har levd under særdeles strenge restriksjoner, blir nok en gang ofret. Men hvorfor vi ofres igjen, finnes det foreløpig ingen god forklaring på.
Det er feigt.