Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Etter den tragiske masseskytingen på London Pub den 25. juni har det, særlig etter statsministerens 22. juli-tale, kommet en debatt om islamofobiens plass i norsk offentlighet.
En del norske muslimske organisasjoner, som Islamsk Råd Norge og Salam (organisasjon for skeive muslimer) har på hver sin måte kommet med ulike kritiske synspunkter til deler av Støres tale, hvor det mest kritiske punktet var hans oppfordring om at «moderate» muslimer må heve sin stemme mot hat mot skeive.
I Nettavisen er det særlig Mahmoud Farahmand, som synes det nærmest er umulig å kritisere islam, og Einar Gelius, som stadig etterspør en ærlig debatt om islam, som virker mest opprørt over dette.
Dette er saken:
Farahmand mener disse organisasjonene taler med to tunger og betegner nærmest islamofobi som en skummel islamistisk strategi for å hindre islamkritikk. Ut fra sin egen logikk vil det være umulig å diskutere islamhat, som åpenbart finnes.
I samme åndedrag skyter han inn at muslimske organisasjoner har gjort svært lite for å hindre terror.
Om ikke Farahmand hadde vært en stortingsrepresentant for Høyre, så ville man i beste fall ha avvist dette som en salig røre.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Verre er det med Gelius, som starter med å spørre hvorfor man ikke tar et oppgjør med «tankegodset bak terroren som utføres i Allahs navn av ekstremister som tilhører islam».
Han henter inspirasjon fra sterke antiislamske krefter i USA, hvor blant annet konspirasjonsteorien om Eurabia har sitt utspring.
Her skilles det flittig, slik Gelius også gjør, mellom fredelig «Mekka-islam», versus det krigerske «Medina-islam».
Målet med dette er å vise at dagens muslimske terrorister finner sin legitimitet i sistnevnte kategori. Dette har jeg tidligere grundig tilbakevist, men det graverende med Gelius er altså hans manipulasjon av koranske og islamske historiske referanser som han bruker for å etablere denne koblingen.
Islamofobt tankespinn
Det er trist å se at en profilert prest er med på dette islamofobe tankespinnet.
En ærlig debatt krever ikke bare kunnskap, men en moralsk forpliktelse til å ikke feilaktig konstruere historiske kilder i en gitt sammenheng. Min påstand er at Gelius ikke forstår den historiske konteksten til det tidlige islam, og derav klarer han ikke å skjønne omstendighetene til de versene han siterer.
For å ta to eksempler: grunnlaget for å forstå de versene som omhandler krig i Koranen finner man i kapittel 22, vers 39-40:
«Tillatelse (til å kjempe) gis dem, mot hvem det kjempes, fordi de har lidd urett og Allah er visselig mektig til å hjelpe dem. (Tillatelsen gis dem,) som er blitt drevet ut av sine hjem med urett, bare fordi de sa: Vår Herre er Allah (alene).
Og om Allah ikke drev visse mennesker tilbake ved hjelp av andre mennesker, så ville visselig klostre og kirker og synagoger og moskéer, hvor Allahs navn ihukommes mye, være blitt revet ned. Og Allah vil visselig hjelpe den som hjelper Ham, for Allah er visselig Sterk, Allmektig».
Tillatelse til å kjempe
Årsaken til tillatelsen ligger altså i beskyttelsen av religionsfriheten.
Den observante leser vil se at beskyttelsen av klostre og kirker og synagoger nevnes før moskeene. Dette er de versene som danner grunnlaget for forståelsen av krig i islam, altså defensive forsvarskriger, ikke for å utbre troen, men for å bevare retten til religionsfrihet fra urettmessig angrep (gjennom krigføring).
Gjennom hele sitt liv forsøkte profeten Muhammad å unngå konflikt, slik at krig kunne unngås. Gelius påstand om at aggressiv krigføring ble brukt for å utbre islam er løgn.
Det største beviset på dette er den historiske fredsavtalen som profeten inngikk med mekkanerne i år 628. Frem til dette tidspunktet hadde islam, gjennom 19 år, kun fått 2500 konverteringer, de aller fleste fra perioden i Mekka.
I de to årene avtalen var gjeldende konverterte det om lag 7500 personer, en periode hvor muslimene ikke måtte forsvare seg, men hvor profeten for første gang etter emigrasjonen til Medina kunne vise islams lære i praksis.
Nok en løgn
Et klassisk eksempel som til stadighet gjentas er beskyldningen om at profeten skal ha beordret drap på den jødiske stammen banu Qurayza, hvor så kvinnene og barna ble solgt som slaver. Gelius omtaler dette ut fra et bakteppe av fiendtlighet mot jøder og kristne etter profetens ankomst til Medina.
Dette er nok en løgn som viser Gelius manglende forståelse av de historiske kilder og deres sammenhenger. Tvert imot forsøkte profeten å skape et fellesskap mellom muslimer, ikke-muslimer og jøder. Koranen inviterer til religionsdialog og påla muslimene å tro på alle profeter:
«Si: Vi tror på Allah og det som er åpenbart oss, og det som ble åpenbart Abraham og Ismael og Isak og Jakob og deres etterkommere, og det som ble gitt Moses og Jesus, og på det som ble gitt (alle) profetene fra deres Herre. Vi gjør ikke noen forskjell på dem, og vi er Ham hengivne» 2:137.
På denne måten stadfestet Koranen sannheten til både jødene og de kristne, samt alle andre religioner. Angående det konkrete tilfellet med banu Qurayza konkluderer Barakat Ahmad i sin bok, Muhammad And The Jews A Re Examination, at kun de mennene som var ansvarlige for krigsforræderi ble henrettet, altså en håndfull. Som kjent hadde denne stammen inngått en avtale med muslimene om å stå sammen hvis byen Medina ble angrepet, noe de da ikke gjorde i «kampen om vollgraven».
Profeten Muhammad er muligens den profeten som det er størst uvitenhet knyttet til, til tross for at han er den mest dokumenterte i historien. Islams kildeomfang er enormt, for å si det mildt.
På grunn av dette hviler det et ansvar når man nærmer seg de historiske kilder. Dette gjelder både muslimer og ikke-muslimer.
Oppsummert vil jeg si at felles for Farahmand og Gelius er det synet på islam og muslimer man sitter igjen med. Noe negativt, at de er noe annerledes enn andre borgere av dette samfunnet, på grunn av sin religion, samt en oss/dem- dikotomi.
Gelius er langt verre Farahmand, for all del, da han ved å etablere en kobling mellom religionen islam og dagens terror er med på å legitimere et syn hvor muslimer anses som farlige.
Det er en farlig vei å gå.