Paradokset ovenfor er betegnende for spagaten den ferske justisministeren Emilie Enger Mehl (Sp) står i etter at åtte personer er skutt i seks episoder i løpet av få uker i Oslo denne høsten.

Alvoret i situasjonen blir understreket av at idet jeg sitter og skriver om de tidligere episodene, kommer meldingen om at Nettavisens journalist er vitne til nok et skytedrama i Oslos gater. Denne gangen er det politiet som skyter. Mot en mann på Bislett som har løpt etter en kvinne med kniv.

Her kan du se Nettavisens dramatiske video av det som skjedde - vær advart mot sterke bilder:

Bakgrunnen for kommentaren var opprinnelig at det i går igjen var møte mellom Oslo-politiet og justisministeren om den stadig pågående skytingen i Oslos gater. Det var det også på Stovner politikammer for ei uke siden.

Også i går var alle enige om at «det hadde vært et godt møte». Og at Oslo er en trygg by. Men noe var nytt:

I går var også Oslo-byrådsleder Raymond Johansen (Ap) kommet med. Og dermed er også dragkampen i gang mellom by og land. For Oslo er nok ikke helt trygg likevel - ikke overalt.

Jeg tror denne saken har potensiale til å bli Emilie Enger Mehls første, store svenneprøve som justisminister. For her spriker forventningene i alle retninger - ikke bare innad i Senterpartiet, men også i regjeringspartneren Arbeiderpartiet.

Først har du den åpenbare splittelsen i Senterpartiet:

I valgkampen gikk den tidligere Ap-outsideren Jan Bøhler, da nyfrelst senterpartist, ut og lovte gull og politisikrede skoger sammen med Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Nå skulle gjengene tas, og ikke minst skulle storbyene få et løft.

Nå har pipa fått en annen lyd.

Bøhler kom som kjent ikke inn på tinget, og i Hurdalsplattformen finnes det få spor etter ham. I stedet er det eksempel på eksempel på at nå er det hele landet som vi alle er så glade i som skal prioriteres.

Rett nok kunne Mehl på møtet i går legge 200 ny budsjettmillioner på bordet til styrking av politiet. Men hun ville ikke si noe om retningen på pengene. De kan like gjerne gå til distriktene for å reversere politireformen som til de utsatte bydelene i Oslo. Her kan det fortsatt være by og land - mann mot mann.

Så til det grunnleggende spørsmålet om Oslo er trygg eller ikke.

Etter at åtte personer er skutt i seks skyteepisoder på rappen - den siste med døden til følge - var det mange som syntes at justisministerens utsagn i forrige uke om at «Oslo er en trygg by» var bittelitt underlig.

Samtidig er bakgrunnen for utsagnet mulig å skjønne:

En justisminister kan på en måte ikke gå ut og si at «Norge er et utrygt land» eller at «Oslo er en utrygg by». Det ville vært en fallitterklæring overfor velgerne.

Les flere innlegg fra Norsk debatt

Likevel var det mange bydelspolitikere i de utsatte bydelene i Oslo som ble forbanna. Jeg tror at murringen fra grasrota i partiet er en av grunnene til at Raymond Johansen i går var påpasselig med å nyansere justisministerens uttalelse:

«Oslo er objektivt sett en trygg by. Men samtidig er trygghet en subjektiv følelse», sa han.

Dette går godt an å tolke som et håndslag til «Bøhler-fløyene» både i hans eget parti og i Senterpartiet. De som er lei av de stadige utsagnene om at politiet har full kontroll på gjengene, at vi ikke må svartmale situasjonen, og at vi ikke har svenske tilstander i Norge.

Nei, vi har ikke svenske tilstander i Norge.

Og statistisk sett er Oslo blant de tryggeste hovedstedene i verden. Men det kan være vanskelig å forklare på Mortensrud, der 20 år gamle Hamse ble skutt og drept i oktober, og der to kosovo-albanere fremdeles er etterlyst og siktet for drapet.

De følte seg heller ikke så trygge, de som så en ung mann bli skutt i et parkeringshus i Vika samme måned. Eller var vitne til det samme utenfor Stovnersenteret, for bare å nevne et par av episodene.

Derfor er enkelte bydelspolitikere både i Groruddalen og i Oslo sør begynt å bli irritert og lei av det de kaller «skjønnmalingen» i Rådhuset og i Justisdepartementet. De opplever at problemene ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor, og en manglende vilje til å nyansere.

For Oslo kan godt være begge deler. Oslo kan faktisk godt være både trygg og utrygg. Med behov for å ta de reelle problemene på alvor, med effektive tiltak der det trengs.

Dermed er vi rett videre til den tredje spagaten:

Den gjelder selve grunnsynet på hva som kan være årsaken til skytingen og gjengproblematikken som har blitt så tydelig i Oslo de siste ukene. Som kjent er rett diagnose helt avgjørende for hvilken medisin som skal skrives ut.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Her går skillet grovt sett mellom de som skylder på fattigdom og de som skylder på kultur.

Eller med litt andre ord:

  • De som mener at sosio-økonomiske forhold som trangboddhet, arbeidsledighet og lav utdannelse fører til utenforskap og kriminalitet - hovedsakelig i de fattige bydelene på Oslo øst.
  • Og de som mener at æreskultur og klanmentalitet er med og åpner dørene for «ny» gjengkriminalitet med internasjonale strukturer og beinhard justis i innvandrermiljøene.

Det underlige her er at begge fløyene lider av langt framskreden berøringsangst - der de er raske til å idiotforklare hverandre og kalle hverandre ufordelaktige ting.

Underlig, for også her må den åpenbare sannhet være både-og i stedet for verken-eller.

For selvfølgelig kan fattigdom og dårlige oppvekstvilkår skape kriminalitet. På samme måte som også æreskultur, patriarkalske strukturer og avvikende moralkodekser kan gjøre det.

Her er det utvilsomt behov for mer fakta og kunnskap, uten frykt for tabuer om hva som er «lov» å undersøke og ikke.

Så enkel og så vanskelig er den formidable oppgaven som også kan bli Emilie Enger Mehls store sjanse. Klarer hun å håndtere denne dype splittelsen tvers gjennom begge regjeringspartiene, er hun god.

Samtidig er det kanskje nettopp en fersk politiker som skal til for å løse opp fasttømrede posisjoner.