Gå til sidens hovedinnhold

Festen har brått tatt slutt

På ettermiddagen torsdag 20. mai kommer husets ungdom tuslende inn på kjøkkenet. Uker med intensiv russefeiring har tatt på, men rynken mellom øyenbrynene er ikke av tretthet: Hun er bekymret.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(iFinnmark)

Hun har fått telefon fra ei venninne. Det skal visstnok ha kommet smitte til byen. Masse smitte. Det er snakk om 1 000 i karantene allerede. Med utspring i fester de har vært på.

Jeg flirer. Vel er hun dramatisk av natur, men dette? Hun må da forstå at dette ikke kan være riktig?

Les også: Stortinget bør vaksineres mot populisme og lettvinte koronautspill i valgkampen

Byen uten smitte

I ukevis har vi vært den privilegerte byen og landsdelen uten smitte. Byen hvor hvert forsøk fra viruset på å trenge seg inn, umiddelbart har blitt slått knockout på av en stødig og handlekraftig ledelse.

Landsdelen, hvor en liten del av landets ellers så kneblede unge, endelig har kunnet unne seg en smak av ungdommens eget privilegium; den eventyrlige friheten.

Derfor må hun forstå at dette ikke kan gå an? 1 000 i karantene i Hammerfest, på under et øyeblikk?

Hun flirer ikke tilbake. Hun tenker på far sin som er syk og går til behandling, han har ikke tatt vaksine og må ikke bli smittet.

Festen har brått tatt slutt

En halv time senere sender hun sms med navn og fødselsopplysninger til nummeret som ordføreren oppgir under den ekstraordinære pressekonferansen.

Med en stram følelse av uvirkelighet, ikledd hvert vårt munnbind, kjører vi samme kveld inn til sentrum.

Vi møter flere biler som oss, med en forelder bak rattet og en ungdom i passasjersetet.

De eneste menneskene vi ser utendørs, er de unge som med to meter mellom seg har stilt seg i kø foran testsenteret som nylig er satt opp. Ingen flirer. Ingen snakker sammen. Festen har brått tatt slutt.

Tilbake hjemme på rommet sitt lukker hun døra bak seg. Der må hun være til? Hvor lenge? Og hva om testen er positiv?

Nå er det alvor

Husets andre ungdom, studenten som etter et år i isolasjon på en knøttliten hybel i byen hvor han studerer – noe motvillig kom hjem, isolerer seg han også. Han har ikke tid til å bli syk. Rutinert og uten å nøle bærer han med seg madrass, micro, kaffetrakter og kjølebag inn på arbeidsrommet. Lukker døra.

Dagen etter begynner tallene å rulle inn. Flere titalls er bekreftet smittet. Ordføreren venter at tallene skal stige.

Vi føler oss syke. Er det slitasjen etter russetida, er det engstelse eller er det koronaen som har invadert kroppene våre?

Arbeidsgiver får beskjed.

«Nå er det alvor» sier ordføreren.

Mens ordfører tar seg av pratingen

Jeg får telefon fra en bekymret forelder som er redd for at ungdommen nå skal få gjennomgå. At den offentlige gapestokken med sin jamrende ropert, Facebook, skal gå av skaftet.

«Vi må stå sammen for ungdommen vår og for hverandre» kontrer ordføreren.

Ute er gatene folketomme. Med hele landets oppmerksomhet rettet mot oss, er vi usynlige og helt stille. Isolerte i våre hjem, mens ordfører, rådmann og kommuneoverleger profesjonelt og støttende tar seg av pratingen.

Jeg melder med venninna mi i Drammen. Sønnen hennes har hatt korona. Han var litt syk i vel ei uke, så var det over. Hun utveksler tips og råd: Vaske nøye med klut, såpe og vann over kontaktpunkter, særlig på badet.

Hun hadde ikke vært redd. Kanskje litt den dagen han hadde høyest feber.

Det verste er å bli mistenkeliggjort

Venninna mi tror ikke at viruset er verre enn andre virus, og mener det er vinklingen i media som gjør folk redde.

Alene fra rommene sine, kommuniserer ungdommen via snapchat og facetime. Deler prøvesvar på storyene, forteller hverandre siste nytt. Trøster og oppmuntrer med morsomme videosnutter fra TikTok. Ofte hører jeg latter bak døra.

«Fikk en tiktok», er svaret når jeg ringer inn for å spørre.

For mange er prøvesvaret nedslående.

Ingen ville vel vært på den festen. Eller på det utestedet. Ikke akkurat der og da. Ikke om de hadde visst. Men de viste ikke. Ingen visste.

«Det verste er å bli mistenkeliggjort som om vi ikke bryr oss. Det verste er om vi smitter noen som blir skikkelig syke»

Å kneble ungdom i halvannet år. Å tvinge ungdommelig virketrang i kne og stjele av dyrebare år. Og i tillegg å legge på unge skuldre den blytunge følelsen av skyld. Hvor lenge må det gå før konsekvensene av isolasjon blir for grusomme i den andre enden?

En dag må det vel ta slutt?

«Hvordan går det med dere?»

Mi omsorgsfulle og snille tante på 93 år ringer hver eneste dag. Hun kan ikke forstå hva det er som skjer med verden, og er fryktelig bekymret for oss. Særlig for husets nylig feirende russ. For hun har fått med seg at det er ungdommen som er rammet.

«Meg er det ikke så farlig med. Jeg er fullvaksinert og er dessuten så gammel. Det er henne jeg tenker på, hvordan hun har det?»

Les flere meninger fra norsk debatt her

Så må jeg berolige med at det går bra med oss og at tante helt sikkert kan ta seg en tur ut for å handle dagen etter pinse. Hun er sprek og går daglig en luftetur til byen.

«Ja, jeg må jo ha luft. Men ute er det ingen, gatene er folketomme. Én dag må det vel ta slutt, dette? Jeg har i hele mitt liv ikke opplevd noe lignende.»

Akkurat der kan jeg ikke svare henne, verken på når eller om det en dag vil ta slutt.

«Men uansett så må vi gjøre vårt beste og prøve å se fornuftig på det hele» sier mi skjønne tante. Og der er jeg helt enig.