Først flyttet Kjell Inge Røkke og en rekke andre milliardærer til Sveits og tok med seg pengene sine.

Nå er også neste generasjon på flyttefot. Nylig har både Ingrid Gjelsten, Ninja Tollefsen og flere andre barn av landets fremste næringslivsbyggere flyttet til Sveits, ifølge en oversikt Dagens Næringsliv har laget. Samtidig som de har overtatt store næringsinteresser.

«Dandy» arvinger

Noen mener kanskje dette bare er «dandy» arvinger som ikke vil bidra med annet et luksusforbruk i Norge.

Slik er det ikke. Disse unge menneskene er landets neste generasjon industribyggere og tilbyderen av risikokapital, dersom de blir boende her.

Men det blir de altså ikke.

De er ikke velkomne her. De ser at Norge ikke er stedet å være lenger dersom man skal bygge virksomheter og næringer. Staten kommer og tar alt dersom man lykkes.

Restene av arv kan nok finansiere en «dandy» livsstil en god stund for en del av dem, men den kan ikke finansiere nye investeringer og vedlikehold av den næringsvirksomheten de har.

Dette er kjernen i problemet. De som vil skape noe ser ikke muligheten for å bli. Dermed blir det dem som har ambisjoner, og ikke minst evner til å utvikle næringsvirksomhet som skaper verdier for det norske samfunnet som drar.

Neste generasjons industribyggere glipper.

Litt grådighet er bra

«Greed is good» forklarte Gordon Gekko, spilt av Michael Douglas i den legendariske filmen Wall Street fra 1987.

Sitatet er jevnt over moralsk fordømt, særlig på venstresiden. Men hører man etter hvorfor grådighet, eller egeninteresse er bra, så får man også en forståelse. Grådighet i næringslivet er ikke bare en ekkel form for egeninteresse, men det er også en nødvendighet for å skape verdier for samfunnet.

Uten grådighet, intet overskudd. Uten overskudd ingen skatt. Uten skatt ingen velferd.

Denne innsikten er også mye eldre enn den såkalte jappetiden på 1980-tallet.

Selveste grunnleggeren av det moderne økonomifaget, den skotske moralfilosofen Adam Smith, så dette klart allerede på slutten av 1700-tallet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Konsekvensen av dette når det gjelder skatt blir selvsagt at det er grenser for hvor høyt skattene kan settes. Egeninteressen gjelder ikke bare viljen til å skape overskudd, men også viljen til å beholde det. Altså se seg om etter muligheten til å redusere skatten der man kan.

Eller flytte fra den når det er mulig. Og det er nettopp det de unge gjør nå.

Derfor kan ikke staten bare formane næringslivet til bygge industri for deretter å ta alt fra industribyggerne etterpå. Egeninteressen virker i begge ender – både for å skape og for å beholde verdiene.

Altså må staten akseptere at det er grenser for skatt. Hvis ikke blir det både kapitalflukt og hjerneflukt. Og det er det som skjer nå.

Et svik mot samfunnet

«Privat eierskap er utgangspunktet for norsk næringsliv. Norske bedrifter skal ha gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer og videre vekst» står det side 12 i Hurdalsplattformen.

Det er naturlig å lese denne passasjen som en del av samfunnskontrakten mellom staten og næringslivet.

Når næringslivsbyggerne flytter, både de unge og eldre, ser venstresiden det som et brudd på samfunnskontrakten, og endog et svik mot det norske samfunnet som har «gitt» dem rikdommen.

Det er det stikk motsatte som er tilfelle. Kontrakten er brutt av regjeringen selv ved at den nettopp ikke gir norske bedrifter forutsigbare og stabile rammevilkår som fremmer investeringer og videre vekst.

Finansministeren forstår ikke dette

Man skulle tro at finansminister Trygve Slagsvold Vedum, som har et stort ansvar for å tilrettelegge både for fremtidig verdiskaping, finansiering av velferden og å holde styr på statens økonomi, faktisk forstår dette. Om ikke alt, så i hvert fall det viktigste.

Det gjør han åpenbart ikke, ut fra det han uttaler i et ferskt intervju i Dagens Næringsliv.

I tillegg til å mene at det er kjedelig å bo i Sveits – ham om det – så uttaler han følgende:

«Norge er et forutsigbart, trygt og veldig stabilt land. Det er lov å bruke store ord, men du får ikke noe mer gjennomslag av den grunn.»

Les også: Dette er bare starten på dumme ting staten nå skal gjøre

At Norge under dagens regjering er alt annet et forutsigbart for næringslivet, er krystallklart for de fleste. Voldsomme skatteøkninger og brå endringer uten utredninger vitner om alt annet enn forutsigbarhet. Vedums uvitenhet om dette synes så stor at det er mer fristende å tro at han rett og slett lyver.

Hjerneflukten skyter fart

Konsekvensene av at industribyggerne drar blir alvorlige.

Det er nemlig ikke bare dem med mest penger som kommer til å dra. Også de nærmeste medarbeiderne kommer til å gjøre det. I ethvert selskap blir de viktigste beslutningene og de viktigste prosessene rundt selskapet foretatt på hovedkontoret.

Les også: Hvor rik behøver staten egentlig bli?

Og hovedkontoret vil, uavhengig av formell forretningsadresse, i realiteten være der den øverste beslutningstakeren befinner seg. De sentrale medarbeiderne som utformer strategier, skaper innovasjoner og legger grunnlaget for videre investeringer og vekst vil kretse rundt hovedeieren og hovedkontoret.

Når aktive hovedeiere flytter så følger dermed hjernene rundt med. Etablert i nytt land vil disse etter hvert bygge internasjonale karrierer og forsvinne som ressurser for det norske samfunnet.

Slik skyter hjerneflukten fart.

Lenger bak i Hurdalsplattformen, på side 55, understreker regjeringen betydningen av kunnskap. Der heter det:

«Kvaliteten i forskning og høgare utdanning er avgjerande for kor godt Noreg lykkast med å utvikle og ta i bruk ny kunnskap til å skape verdiar og å løyse samfunnsutfordringar nasjonalt og globalt.»

Problemet er bare at verdiene ikke skapes ved forskernes skrivebord. Verdiene skapes og løsningene settes ut i livet i næringslivet av industribyggere som tør satse og investere. Det er også i næringslivet en stor del av kunnskapen trengs.

Uten å forstå denne sammenhengen vil kunnskapssatsingen bare bidra til å betale for hjerneflukt.

Denne hjerneflukten kan bli verre enn kapitalflukten.