Norske politikere har møtt de finske myndigheters stahet mot å avvikle sitt store forsvar med hoderystende forundring.

Russland har kommet med klare trusler mot Finland dersom de blir medlemmer av NATO. De har kjørt tunge våpensystemer frem mot grensen ved Karelen. Finske bønder svarer dem med å kjøre traktorkortesjer til den russiske grensen der de ruser sine motorer. Finske sivilister går mann og kvinne av huset for å lære seg å skyte.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

De sivile skytterlagene arrangerer skytterkurs og de 100.000 medlemmene i den finske reservistorganisasjonen arrangerer forsvarskurs for sivile. Kursene er fullbooket ut året med like mange på ventelister. Det finske forsvaret møter reservistene med mer ammunisjon og flere våpen for å øke kapasiteten. I Norge skjer det ikke noe i den retningen. Vi har ingen reservistorganisasjon. Det nærmeste vi har er Norsk Reserveoffisers Forbund NROF der mange av Heimevernets mannskap trener på fritiden. Men de 6000 medlemmene mistet i fjor treningsammunisjonen de årlig fikk fra Staten. På grunn av lite penger til ammunisjon vil Forsvaret i fremtiden ha ammunisjonen selv. Verken NROF eller Det Frivillige Skyttervesnet opplever i dag noen økt tilstrømning av nye medlemmer som ønsker skyteopplæring.

I mange år ble nordmenn fortalt at historien var fullendt og at resten av verden ville adoptere demokrati bare de fikk sjansen. Freden var permanent og kun terrorister var en trussel. Europas politikere tok ut fredsdividenden som om de kjente fremtiden med presisjon. Finske politikere ristet skeptisk på hodet. De kjente sin nabo bedre enn som så. I Finland ville en slik politikk ikke blitt akseptert av velgerne. Man tukler ikke med grunnfaste verdier og noe folk identifiserer seg med. Det ville vært et politisk selvmord. Da den dype freden senket seg avviklet ikke finske politikere det finske mobiliseringsforsvaret som vi gjorde i Norge, men de reduserte aktiviteten dramatisk. De styrkedisponerte beholdt sin militære identitet og folket bevarte sin relasjon til forsvaret. I Norge logget folket av og Forsvaret auksjonerte bort materiellet. I Finland måtte folket fortsatt bry seg og sammen dyrket de viljen videre.

Det mest verdifulle vi tapte var ikke rustningen vi solgte og strukturene vi slettet, men vår egen bevissthet og omsorg for vår sikkerhet som folk og nasjon. Med avviklingen av mobiliseringsforsvaret mistet store deler av folket relasjonen til forsvarstanken og i dragsuget forsvant forsvarsånden. Politikerne forførte oss med politiske drømmer og visjoner i stedet for å styre oss med realpolitisk kunnskap. Det skjedde ikke fordi de var kunnskapsløse for de visste hva de gjorde. Det har ikke manglet på faglige advarsler de siste tjue åra. Avdøde Kjell Grandhagen, en bauta av en offiser og etterretningssjef, sa i 2018 at "det nytter ikke å ruste opp kvelden før helvete bryter ut". Som alle andre faglige "varsku her", ble også hans advarsel møtt med skuldertrekk og politisk taushet. Selv om behovet for en endret prioritering har vært påtrengende i en årrekke resirkulerer demokratiet vårt det samme politiske lederskapet som har ført oss hit.

Erna Solberg ble nylig gjenvalgt som partileder, selv om hun gjennom hele sin regjeringstid brukte Høyres landsmøter til å redusere og motarbeide et bredt partiflertall for å skru opp forsvarsinvesteringene. Partidemokratiet ser ikke ut til å virke. Jonas Gahr Støre var som utenriksminister fra 2005-2012 i stor grad ansvarlig for den utenrikspolitiske analysen som har ført oss hit og nå skal de samme lederne lede oss ut av uføret de selv har bragt oss inn i. Velgernes svake punkt er deres umettelige og egoistiske begjær etter stadig mer velstand og politikerne brukte svakheten for alt det var verdt. De forførte oss med løfter som de salderte mot vår forsvarsordning for at akkurat de skulle sitte på plassen til høyre for Kongen ved hans bord. Men forsvarstanken handler ikke om meg, men om oss. Å bære Kongens klær med flagget på skulderen handler først og fremst om å sette samfunnets behov foran sine egne og innse at noe er større enn en selv.

Les også: Rydder bybildet i Kyiv

I Norge er statssikkerhet utelukkende et statsansvar, og andre deler av den offentlige forvaltningen er koblet helt fra. Kommunene er ikke pålagt noen krav eller fått noen oppgaver i forhold til rikets sikkerhet. De er verken bevisst eller delaktig i dugnaden. Den sikkerhetspolitiske ryggmargsrefleksen har forlatt forvaltningen på alle nivåer, og alle nivå av offentligheten må resettes og engasjeres. Refleksen var ikke en gang til stede i Forsvarsdepartementet i Bergen Engines saken.

I 2016 avviklet Tromsøs politikere kommunens skytebaner som var treningsarena for skyttere, men også for mange av byens 1500 forsvarsfolk i den aktive reserven. Alle skytebaner ble opprinnelig etablert fordi skytesak er forsvarssak, men i Tromsø, som i mange andre byer i Norge, er skytebaner sett på som en uting. Hvis skytebanesaken brukes som barometer på forsvarsviljen, så er det langt mellom Tromsøværinger som vil ofre noe som helst for Norges frihet.

Aksjonsgrupper organiserte seg, demonstrerte og la press på politikerne som gav etter.De fleste motstandere av skytebaner er svært opptatt av at deres friheter og rettigheter som borgere ikke skal krenkes. Men samtidig som de motarbeider skytebaner, demonterer de også de vernepliktiges mulighet til å ivareta sin plikt til å verne og forsvare akkurat de samme frihetene og rettighetene. Lokalpolitikere og demonstranter utviser ikke et eierskap til vår felles sikkerhet. Tromsøs forrige Ordfører Kirsten Røymo sa at statssikkerhet ikke angår kommunen, og i dagens Norge har hun formelt sett rett. Mon tru om det finnes Ukrainske ordførere som mener det samme?

Det måtte bli en ny storkrig i Europa før Norge ble ristet ut av dvalen. Søvndrukken har folket våknet avvæpnet, avkledt og naken. Det kommer en ubehagelig trekk av utrygghet inn gjennom døra, men døra kan ikke lukkes - den er fjernet. Norges sikkerhet er beskyttet av en snubletråd. Vi avviklet vårt mobiliseringsforsvar og vårt totalforsvar, og sitter igjen med noe som det er utfordrende å tro på. Våre politikere mente de viste bedre enn finnene og erkjente ikke at finske politikere hadde bedre kunnskap om Russlands vesen. Finnene mente at "den russiske bjørnen sover, men den vil våkne igjen". Så kan man jo spørre seg hvem som hadde rett for bjørnen som våknet er blitt et imperialistisk uhyre - ledet av en tyrann med ubegrenset makt.

Russland er et stort land. Det enorme landet består av flere nasjoner, folk, språk, kulturer og identiteter, og det har aldri hatt noen tradisjon for folkestyre. Det er utrolig at det enorme riket holder sammen. Hver gang landet har hatt en svak ledelse har det endt i kaos. Den russiske staten har havarert en rekke ganger i historien og hver gang har det russiske folket søkt etter en sterk leder som kan slå ned uroen og holde riket samlet. Putin er ikke noe nytt i den russiske historien. Russland har vært styrt av tyranner de siste 500 år. Han føyer seg pent inn i rekken av totalitære ledere som strekker seg helt tilbake til Ivan den grusomme.

Russland er et rikt land. Det besitter enorme ressurser som ikke er utvunnet. Det kommer til å forbli en stormakt om vi vil eller ikke. Det er beklagelig at det er det russiske folket som må betale kostnaden, men det er de som har applaudert Putin frem og latt han bli til despoten han er. Han har stor støtte i befolkningen og til og med russere bosatt i Norge støtter krigen. Det er som om de svever i en transe dopet på bedrag. Russland må motarbeides og holdes nede med alle mulige fredelige midler. Det russiske folket må tvinges til å ta et oppgjør med seg selv. De kan ikke slippes inn i den internasjonale varmen før de har vært gjennom en reformasjonsprosess, lik den Tyskland og Japan måtte gjennom. Det må bare stå til. Så får vi bare folde hendene og be for at det ikke ender i en utslettende krig.

Og mens det finske folket nå flekker tenner til et truende russisk regime skjer det lite i Norge. Vi har nedsatt en Forsvarskommisjon, en beredskapskommisjon og det skal utarbeides nye faglige råd og en ny langtidsplan. Det er jo en begynnelse, men det tar lang tid og løser ingen av de umiddelbare behov. Forsvaret har fått 3 mrd. til øving og høyere aktivitet, men det monner ikke. Tre dager etter at krigen var et faktum bevilget Tyskland 100 mrd. euro (1000 mrd. kr) til forsvaret for å komme raskt i gang og forsere tapt tid. Vi er på en annen planet.

Finland har planlagt forsvaret i et totalforsvarskonsept der de har et stående forsvar på ca 280.000 mennesker, der hele årskull innkalles til tjeneste. I tillegg kan de mobilisere 900.000 reservister til forsvarsorganisasjonen. Alle skal med og alle skal bidra. Det har sørget for å opprettholde en levende finsk forsvarsånd og et eierskap til sin egen sikkerhet. Er dette eierskapet dødt og begravet i Norge? En maidag hver vår synger vi jublende "også vi når det blir krevet" og vifter litt med et flagg før vi faller til ro igjen. Vi tar ikke på vei av at det jobber flere mennesker på Rikshospitalet enn i det jobber i det norske Forsvaret.

Les også: «I, Johnny Depp»

I Norge er det ingen planer om å inkludere sivilister (den ikke øvde reserven) som vil kunne melde seg til tjeneste ved et angrep på Norge. Den 22 juli møtte det frivillige i porten på Lutvann som ville være med å bidra og man kan bare tenke seg hvordan det vil bli dersom Norge blir angrepet. En slik situasjon er i dag betraktet mer som et problem enn som en ressurs for norske myndigheter. Sivile borgere som ikke står i styrkestrukturen vil i dag bli avvist av Forsvaret. Og de som eventuelt tar til våpen på egenhånd mot en okkupant vil bli betraktet som milits som handler i strid med loven. Som folk er vi fratatt alternativene dersom snubletråden ryker.

Krigen i Ukraina har vist oss styrken som ligger i å kunne mobilisere et helt folk som har vilje til å forsvare seg. Potente våpenføre sivilister som melder seg til tjeneste går inn som forsterkninger i de ordinære styrkene. De mindre våpenføre bidrar til vakthold og sikring. For alle andre er det nok av oppgaver i en krig. Det er enorme utfordringer for norsk sikkerhet og beredskap. Krigen i Ukraina har vist oss at forsvar angår oss alle. Ingen slipper unna krigen.

Putin er «all in» og kommer aldri til å gi seg. Dette har ingen «quick fix». Putin sendte stolt inn garden til sin venn, den brutale Tsjetsjenske Statsministeren Roman Kadyrov for virkelig å sette standard. Den russiske hæren massakrerer med overlegg sivile og barn, de voldtar kvinner. Associated press melder at de har med seg lister på personer som skal fjernes. Det gjelder de med forsvarsbakgrunn, våpeneiere og samfunnskritiske personer som alle kan tenkes å bli et problem. Overgrepene etterforskes ikke av russiske myndigheter, men Putin gir derimot medaljer til overgriperne. De legger Ukraina i grus. Landet til deres eget border-folk der blodsbånd krysser grensen på kryss og tvers. Man kan undres over hvilke verdier som holdes høyest i det applauderende Russiske folket.

Som nordmenn har vi ingen grunnlag for å forstå hvordan Russland er skrudd sammen, men likevel valgte våre ledere å tolke dem gjennom norske briller og i eget selvbilde. Så kan vi bare ane hvordan en krig vil utspille seg for oss som er «narkomane nazister».

Les mer fra Norsk debatt her

Norske myndigheter har ikke en gang planer for evakuering av sivile, selv om det åpenbart ikke er noe alternativ å havne bak en russisk frontlinje. Hvordan klarte Norske politikere å føre oss i søvnet inn i en situasjon som er gjenkjennelig med Hitlers Tyskland i 1939? Dette likner forspillet til noe som kan bli mye større for Putin har ingen vei tilbake. Forskjellen er at Hitlers Tyskland ikke var verdens største atomvåpenmakt. For de som vil utvide perspektivet anbefales Normann Peter Waages bok tjue år gamle bok - Russland er et annet sted. Den forklarer det meste.

Det er mange fundamentale forhold ved vår sikkerhet som er moden for revurdering og realitetsorientering. Vi trenger en dramatisk kursendring fra våre myndigheter. Folket må engasjere seg å si klart ifra. Det angår også deg og det er deg det kommer an på. Sammen skal vi forsvare Norge og det begynner virkelig å haste.

En versjon av dette debattinnlegget ble først publisert i Nordnorsk debatt.