Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
I dag begynner rettssaken om Air France flight 447, som styrtet i Atlanterhavet 1. juni 2009. Alle de 228 pasasjerene om bord omkom. Fire av dem var norske.
Statoil/Hydros advokat Kristian Berg Andersen (37) tok farvel med kone og to barn og dro til flyplassen. Karsten Moholt (58) og sønnen Karsten Aleksander (35) var egentlig booket inn på et annet fly, men byttet i siste liten. En norsk-britisk 11-åring var også om bord.
Alle fire, alle de andre passasjerene og hele besetningen skulle omkomme noen timer senere, da Airbus-flyet støtte på en storm, styrtet og sank ned i Atlanterhavet. Ulykken, som – teoretisk sett aldri skulle kunne finne sted og som trolig er enhver flypassasjers skrekk, var et faktum.
Vibeke Knoop Rachline
Har bodd i Paris i flere tiår. Rachline har bakgrunn som frilanskorrespondent for Dagbladet, Aftenposten og Radio Norge. Hun er også forfatter av flere sakprosabøker, blant annet om terrorhendelsen i Paris 2015.
«Det verste er å vite at de satt i tre og et halvt minutt og bare ventet», sier Bertha Marie Moholt, som er Karsten Aleksander Moholts enke, til Bergens Tidende 28. mai 2011. De eneste som etter hvert skjønte hva som foregikk var de tre pilotene, som skulle bli anklaget for menneskelig svikt.
Tiltalt for uforskyldt drap
13 år senere kommer omsider rettssaken. Air France og Airbus er tiltalt for uaktsomt drap.
Begge insisterer på at de ikke kan holdes ansvarlige, men det skal påtalemyndigheten nå forsøke å bevise. Det langvarige juridiske svaret står i total kontrast til de korte minuttene dramaet utspilte seg i cockpiten. Dessverre er fransk rettsvesen ikke av de raskeste i verden, men det skyldes også andre grunner. Ni uker er satt av til rettssaken.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Det er neppe pilotene som får skylda denne gangen, men teknikken. Især de såkalte pitotrørene. Det er noen ganske små sensorer på undersiden av flyskroget som måler flyets hastighet og retning.
AF 447 fløy gjennom to uværsområder. Etter det første dannet det seg frost på pitotsensorene. Resultatet ble at de sendte feil målinger, noe som villedet pilotene. De kunne ikke lenger tyde instrumentene, og varslingene ulte om kapp. Ferdsskriverne, som ikke ble funnet før to år etter ulykken, viste at de ikke engang visste om de fløy rett frem.
En rekke erfarne piloter skal vitne om hvor umulig situasjonen må ha vært for dem.
For sent
Det ble ikke bedre av at sjefpiloten, kaptein Dubois, lå og sov nesten hele tiden. Da han endelig våknet og overtok kommandoen var det for sent.
Flyet falt som en stein, fra 12 000 meters høyde til det traff vannoverflaten.
Det sier ikke så lite at Airbus skiftet pitotsensorene på alle sine fly etterpå. Og Air France begynte å gi sine piloter opplæring i slike helt ekstreme forhold. Det tyder på et ansvar, selv om begge selskaper hittil har blånektet akkurat det, at de hadde et ansvar. Det er her ofrenes (de fornærmedes) tyngde kommer inn. I rettssaken er de 411, fra 21 forskjellige land. De må orke å gjenoppleve tragedien. Men det er til deres felles beste.
Bertha Marie Moholt er en av de få pårørende som fikk tilbake mannens levninger, etter to år. De fleste andre ble aldri funnet.
«Vi er veldig takknemlige for at vi nå har fått vite hva som skjedde, og for at han kommer hit. Jeg fikk beskjeden forrige mandag, og han kommer til Bergen tirsdag neste uke», forteller hun i et intervju med VG.
David mot Goliat
Det er ikke første gang en slik rettssak blir holdt, og neppe siste. Selv om det har tatt mange år, er det uhyre viktig.
Først av alt for de etterlatte. Det er ikke sikkert de får svar på alle spørsmålene som har tumlet i hodene deres i 13 år, men i hvert fall på noen. Og det er også viktig for de to selskapene Air France og Airbus, som betyr så mye i flyfarts-industrien. De må bli stilt til ansvar.
Vi, som er passasjerer på deres fly, må vite at de gjør alt de kan. Ikke bare for å rette opp skadene etter deres største tragedie i lufta, men for vår sikkerhet, hver gang vi stoler på dem og velger deres fly.
De risikerer en stor ripe i omdømmet. Men det har de allerede fått. Det blir David mot Goliat, sier Danièle Lamy, som mistet sin sønn Eric (37) i ulykken.
Ja, men det var jo David som vant til slutt.