Ikke så rart, siden landets ulike medier for lengst hadde stemplet filmen nord og ned.

Den var knapt noe mer enn dyktig anrettede kjøttscener i glorete farger og med masse dårlig smak. Ikke engang forfatteren Erich Maria Remarques (1898–1970) opprinnelige persongalleri hadde overlevd overgangen til moderne film, meldte misfornøyde anmeldere.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Bestselger

Romanen kom i 1929 og var resultatet av fire ukers intensiv skriving i en berlinsk toroms.

Remarque var selv en av de unge som i vanvittig «kjærlighet» til fedrelandet hadde meldt seg til fronten.

Som med ti millioner andre tyskere, holdt han på å miste livet ved den brutale fronten som strakte seg gjennom Belgia og Nord-Frankrike. Men Remarque var ikke en av de to millionene som stupte.

Han og åtte millioner andre kom hjem fra Vestfronten med store sår på kropp og sjel. Ikke minst de psykiske ettervirkningene av de groteske krigsopplevelsene ble hengende igjen hos de som slapp fra det med livet i behold.

Også 15.000 nordmenn deltok på ett eller annet tidspunkt. Kanskje så mange som 2000 av dem ble igjen på slagmarken.

Les også: Krigshelten som ikke likte krig

Hitler

En østerriksk korporal ved navn Adolf Hitler var blant de utallige som ble utsatt for den utstrakte bruken av gass som våpen.

Hitler pådro seg alvorlige lungeskader og ble en tid blind på begge øyne. Det var høyst sannsynlig hans egne erfaringer fra skyttergravene som gjorde at tyskerne – og dermed heller ingen andre – ikke tok gass i bruk under Den andre verdenskrig.

Pasifisten Remarques direkte beskrivelse av krigens galskap slo – bokstavelig talt – ned som en bombe.

Han la ikke fingrene mellom i forhold til et kynisk offiserskorps som ikke tok to pfennig for å sende hundrevis og tusenvis av egne soldater i den øyeblikkelige – men formålsløse – død.

Slik var krigens lover, og herrene med stjerner på uniformen gjorde tross alt bare sin plikt – i tillegg til at de også – selvsagt – ønsket seg glitrende tapperhetsutmerkelser på brystet eller rundt halsen.

Dolkestøt-legenden

Forfatteren kjørte med panservogn over myten om at det hadde vært svikefulle kommunister, sosialdemokrater og jøder som satt hjemme og undergravde staten, mens den ufeilbarlige hæren måtte gi tapt – uten at tyskerne egentlig hadde lidd noen nederlag.

Denne vanvittige hypotesen ble sjøsatt av generaler med ansvar for ulykken, men «Dolkestøt-legenden» ble tatt for god fisk av nasjonalister av alle avskygninger.

I «Intet nytt fra Vestfronten» ble mytene plukket fra hverandre.

Det ergret også mange at soldatlivet ble skildret på en langt mindre heroisk måte enn propaganda og hjemvendte kunne berette om.

Da boka kom året etterpå som film – den ble utmerket med to ganger Oscar – så slo nazistiske bøller til mot kinoene i Berlin, der publikum ble banket opp og jagd av brunskjortene.

På dette tidspunktet hadde salget tatt helt av og skulle ende på rundt 20 millioner eksemplarer på 45 språk.

I Nazi-Tyskland landet boka hurtig på propagandaminister Goebbels forbudsliste og bokbål.

Her kan du lese flere kommentarer av Asbjørn Svarstad

Ble mareritt

Remarques luktet hurtig lunta etter Hitlers maktovertakelse i 1933 og stakk av til Sveits. Senere kom han seg videre til USA, hvor han ikke minst skapte seg et navn som den tyskfødte stjernen Marlene Dietrichs partner.

Det som sommeren 1914 skulle bli en hurtig avstraffelse av Frankrike og Serbia, endte som en mareritt-lignende stillingskrig over en årrekke, hvor britene og deres allierte dundret løs med alt de hadde mot tyskere og deres partnere.

Uttrykket «kjøttkvern» – som i våre dager brukes om frontlinjene i Ukraina – er også en passende betegnelse på måten som Første verdenskrig ble ført på.

Totalt gikk 8,5 millioner liv tapt, mens 21 millioner ble såret.

Moderne våpen hadde gjort det mulig å massakrere fiender i store antall.

Les også: Wagner er Putins Waffen-SS

Gutteturen

For et par år siden ble jeg med historikerne Nikolai Brandal og Ola Teige på ekspedisjon og guttetur til Verdenskrigens slagmarker. Vi tumlet rundt i gamle skyttergraver og beundret uendelige mengder med små og store minnesteiner og monumenter.

De to herrene ga noen år tidligere, sammen med kollega Erik Brazier, ut boka med oversikt over nordmenn som deltok under Første verdenskrig – men som soldater for andre land.

Over 1000 av antatt 2000 norske dødsofre tjente under det amerikanske flagget, og falt altså i løpet av det siste krigsåret. Mellom 10.000 og 14.000 norskfødte menn deltok i amerikansk uniform – mange av dem som fortsatt norske statsborgere.

Ellers hadde Norge totalt et par tusen deltakere som slåss for først og fremst Storbritannia, Frankrike, Australia og Canada.

Hva Tyskland angår, er det bare registrert 20 nordmenn som meldte seg frivillig for å slåss på den siden.

Les også: Jeg håper at filmen om Narvik kan rette opp noe av dette bildet

Vendte ikke hjem

Offertallene varierer voldsomt, noe som skyldes at de som ble sendt i krigen som regel ikke ble registrert med sin opprinnelige nasjonalitet. En overveldende del av de overlevende vendte aldri tilbake til sine nye hjemland – noe som sikkert også er en av årsakene til at de aldri fikk noen stor plass i norsk historieskriving.

Etterlatte etter de som falt for USA kunne velge om de ville ha kista begravet i Norge, på stedet hvor vedkommende falt – eller på en amerikansk æreskirkegård. Det vakte i 1922 stor oppsikt da fraktskuta «Iris» seilte langs Norskekysten og avleverte totalt 15 kister til norske etterlatte.

Hver deltakernasjon har egne kirker og kapeller som symboler på egen innsats på de ulike slagmarkene i Frankrike og Belgia.

Enkelte steder strekker kors-rekkene på krigskirkegårdene seg til dypt inn i horisonten.

Endeløst

Mine historiker-venner blir stående målløse, mens de betrakter marmorvegger fullskrevne med navn og dødsdato på tusener og atter tusener av stupte.

Der har vi Hansen, Lars og Olsen, Gunnar – ingen tvil om hvor disse karene stammet fra. (Alt blir ivrig notert, for senere bruk). Tibetanske gurkha-styrker og indiske falne har sine egne minnesteder, som en rekke andre folkegrupper og nasjoner.

80 millioner soldater deltok i Den første verdenskrig.

Tapstallene var, som nevnt, horrible. Også om denne krigen er det skrevet kilometervis med tekster. Men oppmerksomheten i ettertid er vesentlig større hva den neste verdenskrigen angår.

Og hvorfor tyskerne nå er lite betatte av at temaet kommer frem i en kommersialisert Netflix-historie, er det sikkert mange årsaker til.

Les også: Tyske svin blir hengende på kirkeveggene

Stillingskrigen

Mange peker på alle konspirasjonsteoriene omkring årsaken til at det tyske nederlaget – samt den påfølgende økonomiske fornedrelsen – skulle bli årsak til den skrekkelige krigen som fulgte 20 år senere.

Uten nederlagene på Vestfronten, ingen Adolf Hitler – er en gjengs oppfatning.

Parallellene mellom Første verdenskrigs håpløse stillingskrig – som også var en konkurranse i hvem som kunne fremvise størst tapstall for motpartens vedkommende – og dagens situasjon i Ukraina, er påfallende.

Etter at sjokket over det uvelkomne Oscar-regnet har lagt seg, kommer det nok til å oppstå en mer saklig debatt om denne filmen – også i Tyskland.

Foreløpig må vi nøye oss med opphissede briter som umiddelbart etter utdelingen i Hollywood rykket ut med heftige protester mot «Intet nytt fra Vestfronten».

De mener at disse helvetes tyskerne fremstiller britisk krigsinnsats for over 100 år siden på en respektløs måte.

Ja, makan.

FAKTA:

«Intet nytt fra Vestfronten» ble utmerket med Oscar i kategoriene «beste internasjonale film», «beste foto», «beste produksjonsdesign» og for «beste musikk».

BOK:

Nik Brandal, Ola Teige, Erik Brazier: «De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig.» Humanist Forlag, Oslo 2014