I Norge er det ikke bare tradisjon for å utrede saker ordentlig, det er til og med lovfestet at myndighetene skal gjøre et godt forarbeide gjennom utredningsforskriften.

Lakseskatten svikter totalt på dette, og resultatet er stor usikkerhet for den viktige distriktsnæringen.

Rotet og utålmodigheten er i ferd med å skape ødeleggelser ingen egentlig ønsker seg.

Hovedansvarlige er finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og fiskeriminister Bjørnar Skjæran (Ap).

Sammen er de dynamitt for Kyst-Norge.

Forrige uke ble det solgt 24.000 tonn oppdrettslaks fra Norge til utlandet. Med en kilopris på godt over 70 kroner, betyr det eksportinntekter på rundt 1,7 milliarder kroner - i uka!

Oppdrettsnæringen er et eventyr, og det skyldes ikke bare at Norge har sjøvann (det er det overalt i verden). Nei, milliardinntektene skyldes driftige oppdrettere som tidlig så mulighetene, og en næring som har samarbeidet om å bygge markedsandeler i utlandet og tatt kvantesprang i forskning og utvikling.

En slik næring burde det være jobb nummer én å beskytte og videreutvikle for en rasjonell regjering.

Så hvordan klarer man å ende opp med pessimisme, raseri og 1400 permitteringer før man har fått inn en eneste krone i ny lakseskatt?

Les også

Sparetrend er så effektiv at folk blir provosert: Matthias (30) har helt vanlig lønn – får millioner på konto før han er 40

Les også: Ap på glid: – Selvsagt rom for justeringer

Elendig politisk håndverk

Kortversjonen er at det er elendig politisk håndverk, sannsynligvis med en dytt i ryggen fra det sosialøkonomiske hegemoniet i Finansdepartementet.

Fagøkonomene i departementet og på Blindern var rystet da det teoretisk baserte forslaget om grunnrente på oppdrett led havari i Stortinget, og har lenge ønsket en omkamp.

Muligheten åpnet seg da finansminister Trygve Slagsvold Vedum plutselig oppdaget store hull i budsjettet og trengte store innskjerpinger helt på slutten av årets budsjettarbeid.

Opp fra skuffen som lyn fra klar himmel ble grunnleien kastet inn i statsbudsjettet, og næringen følte seg sjakk matt. Kombinert med andre skjerpelser for næringslivseiere begynte noen å planlegge et liv i utlendighet i Sveits, så på rekordtid ble Senterpartiet Kyst-Norges verste fiende.

Det er godt gjort.

En næring du ikke kødder med

Sjømateksporten passerte 120 milliarder kroner i år, ifølge Norges Sjømatsråd. Næringen er ekstremt lønnsom og produserer rundt 42 millioner sjømatmåltider hver eneste dag, og gjør at vi er mer enn selvforsynt på mat her i landet.

For å låne Venstres Alfred Bjørlos ord i dagens NRK Politisk kvarter, er dette en næring du ikke ønsker å «kødde med».

Det er heller ingen tvil om at næringen har betydelig skatteevne. Lerøy Seafood Group ASA har hatt driftsresultater på mellom 2,0 og 3,5 milliarder kroner hvert år de siste fire årene, og sitter igjen med rundt 15 kroner i fortjeneste per kilo laks.

Hvis vi for illustrasjonens skyld antar at dette gir et bilde av totallønnsomheten i bransjen, er det altså snakk om en total fortjeneste på 45 milliarder kroner hvis vi regner med 15 kroner og tre milliarder kilo eksportert laks i meget runde tall.

Venstres Alfred Bjørlo har rett i at man ikke kødder med en slik næring, slik han formulerte det på NRKs Politisk kvarter.

Hva er galt med forslaget?

Selv lakselobbyen innser at det blir høyere skatt på oppdrett, men protesterer mot måten det gjøres på.

Forslaget er sendt ut på høring med høringsfrist 4. januar. Fra da tar det åpenbart noen måneder å behandle forslag og innvendinger, men skatten skal ha tilbakevirkende kraft fra 1. januar.

Man må være ganske teoretisk anlagt for ikke å forstå at det har helt utilsiktede effekter. Laksenæringen er bekymret for at de kommer til å bli skattlagt ut fra en teoretisk laksepris fra Nasdaq-børsen, og ikke ut fra hva de faktisk får for laksen. Og de har all mulig grunn til å slakte så mye som mulig av laksen før nyttår for å unngå grunnleien.

I noen regneeksempler får laksebedriftene 108 prosent skatt på inntektene.

Hvem ville tatt sjansen på noe slikt?

Ødelegger for langsiktighet

Norge er tjent med at laksenæringen foredler laksen her i landet og skaper arbeidsplasser på lokal verdiskaping.

Vi er også tjent med at næringen inngår lange, faste kontrakter på bearbeidede produkter som Salmalaks til store internasjonale matvarekjeder som Carrefour. Fordelen er langsiktighet, ulempen er at de lange kontraktene ofte gir lavere pris enn den børsnoterte Nasdaq-prisen.

Det burde være opplagt at grunnrenten beregnes på prisen oppdretterne faktisk får, og ikke ut fra en teoretisk referansepris som sosialøkonomene har tatt utgangspunkt i. Denne usikkerheten er grunnen til at svært lønnsomme oppdrettselskaper nå stenger ned foredlingsanleggene og sender 1400 ansatte ut i permitteringer.

Med den usikkerheten som er skapt, er det både klokt og lønnsomt å slakte laksen og selge den på spot-markedet. Effekten blir at langsiktig markedsarbeid ødelegges og at selskaper som Carrefour inngår lange kontrakter med laksekonkurrenter i Canada og Sør-Amerika.

Nettavisens kilder i næringen er brennsikre på at det kommer enda flere permitteringer i løpet av de neste ukene.

Slik er regnestykket

Lakselobbyen og sosialøkonomene krangler om permitteringene bare er en aksjon og krisemaksimering, og økonomene viser til at det ennå ikke er betalt fem øre i den nye grunnrenten. Det er riktig, men irrelevant.

For oppdretterne betyr det ikke så mye om skatten skal betales med en gang, eller om man (slik forslaget går ut på) må sette av penger til skatt allerede fra nyttår. Uansett er det klokt å tilpasse seg regimet man frykter kommer.

Nettavisen har gjort et regneeksempel som er kvalitetssikret hos både en analytiker og i næringen. Det viser at regjeringens skatteforslag fører til at selskapene må betale skatt av inntekter de ikke har.

Hvis vi tar en oppdretter som selger 60.000 tonn laks på kontrakter, så er det normalt at vedkommende får rundt 20 kroner lavere kilopris enn den teoretiske normprisen. Skattereglene i høringsforslaget innebærer at en slik oppdretter må betale nesten en halv milliard kroner i skatt (480 millioner kroner) på inntekter selskapet ikke har eller får.

Det gjør at skatten i realiteten kan bli over 100 prosent.

Er det grunnrente på sjøvann?

Argumentene for høyere lakseskatt er sprikende, og handler både om å bidra til offentlig forbruk, næringens skatteevne og betaling for å bruke allmennhetens ressurser (sjøvann).

Det dårligste argumentet er at næringen bør betale mye skatt fordi den er så lønnsom. Det åpner for en slags progressiv beskatning for næringslivet, noe som er helt bakvendt i når vi bør stimulere til høyere lønnsomhet i mange næringer og ikke subsidiere ulønnsomme næringer. Det er derfor vi har en fast skattesats på overskudd på 22 prosent.

Samfunnsøkonomene ønsker grunnleie fordi man skal betale for å bruke fellesskapets ressurser, og peker på olje og kraft. Men sammenligningen er ikke helt god. Oljeselskapene pumper opp oljen vår, og kraftselskapene forbruker vannkrafteffekten vår. Råstoffet til oppdrett er smolt og yngel som selskapene kjøper selv.

Hvor stor del av verdiskapningen som skyldes tilgang til den nesten ubegrensede ressursen sjøvann, kan diskuteres så lenge knappheten skyldes regulering. Men vi kan la den teoretiske diskusjonen ligge, og akseptere at det skal betales en form for grunnleie. Det er likevel ingen unnskyldning for hastverk og lastverk.

Hva må gjøres?

Det viktigste er kraftige og tydelige politiske signaler om at næringen skal skattlegges for den prisen man faktisk får for laksen, og ikke en teoretisk konstruert normpris. Selv om teorien er god, så er praksis ødeleggende, og det utspiller seg hver eneste dag som foredlingsanlegg stenges og folk sendes ut i permitteringer.

Alternativet er å ta seg tid til å lese høringsuttalelsene og utrede den endelige lakseskatten forsvarlig. For å unngå kortsiktige skadevirkninger kan ikraftsettelsen utsettes til eksempelvis 1. juli.

Hastverket har allerede ødelagt milliardverdier for eierne og skapt inntrykk hos utenlandske investorer om at Norge er en tombolanasjon der det er høy politisk risiko. Det er verdt å nevne at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet var imot grunnrente på havbruk før valget, og at det i Hurdalsplattformen fra i fjor høst heller ikke står ett ord om grunnrente for oppdrett.

Dette lovet regjeringen:

• Flere arbeidsplasser
• Mer bearbeiding
• Større verdiskaping
• Økte eksportinntekter

Dette har regjeringen levert:

• 1.400 permitterte
• Stans i bearbeiding
• Lavere verdiskaping
• Mindre eksportinntekter

Kanskje det er på tide å tenke seg litt om?