Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Prisene stiger i Norge. Maten blir dyrere, strømmen blir mye dyrere, renten gjør rekordhopp. Økonomiske varsellamper de fleste av oss tidligere kun kjenner fra Luksusfellen på TV, kan bli blinkende realiteter for hundretusenvis av norske husstander. Selv om de lever med et beskjedent forbruksmønster.
Samfunnet har ordninger som er laget for å hjelpe de i akutt nød, men dessverre er de utformet slik at de for mange kan gjøre at fattigdommen blir langvarig.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Mange diskuterer hvem ansvaret for prisgaloppen skal legges på. Russland, pandemien, og mye annet nevnes. Diskusjonen om hva som har skapt problemene er imidlertid av mindre betydning for de som bærer den tyngste børen. De økende prisene gjør hverdagen tyngre for mange, tyngst blir den for de som hadde minst marginer fra før.
400.000 nordmenn sliter
SIFO melder i rapporten Dyrtid under oppseiling II at per august 2022 er det 400.000 norske hushold som sliter økonomisk, en tredel av dem er i alvorlige økonomiske problemer. Dette er en dobling fra pandemiåret 2021.
På flere av matstasjonene til Frelsesarmeen meldes det allerede om en stor økning i køene. De som før kom en gang i uken, kommer nå hver dag. De som tidligere kom en gang i måneden kommer hver uke. Og de som tidligere bare kom før jul, kommer nå hver måned.
I familier hvor man tidligere har klart seg greit trass lav inntekt, vokser utgiftene høyere enn hva man har mulighet til å klare. Mange aleneforeldre i full jobb vil få svært store utfordringer med å brødfø samt kle barna, når strømregning og boligrente stikker av gårde med nesten hele inntekten.
Vi trenger ikke lenger Luksusfellen på TV, Norge har fått en egen hverdagsfelle.
Det finnes heldigvis hjelp å få for familier i akutt pengekrise. I tillegg til Frelsesarmeen og lignende organisasjoner, er det også mulig å få sosialhjelp fra kommunen.
En permanent fattigdomsfelle
Utfordringen er imidlertid:
For å få sosialhjelp i Norge, kan man ikke ha formue.
Tanken bak dette, har vært at sosialhjelp er et tilskudd for de som virkelig er avhengig av det, og ikke noe som skal deles ut over en lav sko på generell basis. Problemet med dette forbeholdet, er imidlertid at definisjonen på formue er for vid. Formue dekker ikke bare penger man måtte ha i banken, eller på aksjemarkedet. Det dekker også andre eiendeler, som bil og bolig.
Dette betyr altså: Dersom man skal få sosialhjelp til å komme seg gjennom en akutt økonomisk krise, slik mange opplever nå, må man først selge boligen.
I dagens boligmarked er det veldig mye mer attraktivt å eie bolig enn å leie. Leiemarkedet er minst like dyrt på sikt, og nåløyet for å komme inn på boligeiermarkedet er trangt. Det er en unison enighet om at flest mulig skal eie sin egen bolig i Norge.
Dersom familier som opplever dårlig råd i denne akutte situasjonen blir nødt til å selge hjemmet sitt, vil de miste dette godet. De vil miste egenkapitalen, og døren tilbake til boligmarkedet vil være stengt for dem når økonomien på sikt normaliserer seg.
Fastlåst til et dyrt leiemarked med korte kontrakter, vil deres livssituasjon være sterkt forverret på lang sikt. Det som kunne vært en kortvarig krise, forlenges til en permanent fattigdomsfelle.
Dette kun for å tilfredsstille forutsetningene for å få sosialhjelp de månedene det kniper som verst.
Nødvendige verdier bør trekkes ifra
Det kan umulig være intensjonen bak lovverket at sosialhjelp skal føre folk inn i fattigdom på lang sikt. Og når lover ikke fungerer slik det er meningen de skal fungere, bør de endres.
Derfor ønsker vi i Partiet Sentrum å foreslå at verdier tilknyttet egen bolig og nødvendig utstyr (som bil for mange kan være) trekkes ut fra formuesgrunnlaget når rett til sosialhjelp skal vurderes.
Gjerne med en øvre verdigrense, men den må være høy nok til å sørge for at familiene som trenger det, kan få hjelp uten å bli satt på gata. Gjerne i første rekke som en forsøksordning, så lenge det kan innføres raskt nok til å hjelpe de som trenger det allerede denne vinteren.
Tiden går fort, og i krisetid kan mye gå i stykker på kort tid.