Jeg skriver dette med blandede følelser. Jeg er både sint, sliten og stolt.

Stolt på grunn av den siste tidens massive demonstrasjoner i Kina. Tusenvis av unge demonstranter gikk til gatene med blanke ark, som et symbol på anti-sensur. For første gang kunne man høre stemmen til en enkeltperson i havet av demonstranter, rope «Tre av, Xi!»

Det har tatt oss mange år, endeløse nedstenginger, daglige COVID-tester og talløse tragiske livsskjebner å komme dit vi er i dag.

Som et vitne føler jeg at jeg har et ansvar for å fortelle om hva landet mitt har blitt utsatt for de siste tre årene.

Jeg trodde at livet endelig gikk på skinner

I slutten av 2020 og studietiden min i Norge, klarte jeg endelig å komme meg hjem. Siden jeg forlot Kina hadde myndighetene strammet inn innreisereglene slik at kinesere som hadde vært utenlands måtte vise til dobbel dokumentasjon og en negativ COVID-test, samt en LGM-test, alt innen 48 timer. Etter 21 dager i karantene kom jeg meg endelig hjem. Jeg husker at jeg var nærmest målløs av følelsen av å endelig kunne klemme familien min igjen. For første gang feiret familien min nyttår i Changsha. Det føltes herlig.

Igjen måtte jeg inn i karantene.

Etter en lang karantene, begynte jeg å søke jobber i Kina med min nylig fullførte master fra Norge. Heldigvis ble den godkjent og i april 2021 fikk jeg en jobb ved et undervisningssenter.

Som en hardtarbeidende kineser tenkte jeg at livet endelig gikk på skinner. Det var langt ifra sannheten.

Les også: Justisminister Mehl – vil du fortsette å bruke TikTok?

Arrestert for å kjøpe melk til sønnen

For å bekjempe den lave fødselsraten i landet stengte myndighetene ned alle undervisningssentrene, og tusenvis av mennesker mistet jobbene sine over natten. Deretter sto eiendomsmarkedet for tur. Flere og flere sektorer led og kollapset, én etter én.

Jeg var heldig som hadde mulighet til å bruke tidligere arbeidserfaring til å finne en ny jobb, men for de som nettopp begynte karrieren sin, eller de som har dedikert hele sitt liv til et yrke finnes det ingen steder å gå. Det er ikke flere jobber å tilby. Arbeidsledigheten blant unge økte til 18, 4 prosent. På denne tiden gikk dessuten landets nedstenging helt ute av kontroll.

Eldre sultet i hjel på grunn av mangel på mat, en gravid kvinne mistet barnet sitt fordi sykehuset nektet å ta inn pasienter uten dokumentasjon på negativ COVID-test fra de siste 24 timene. Barn døde av feber uten medisinsk behandling, en middelaldrende mann ble arrestert for å bryte karantenen for å kjøpe melkepulver til sin nyfødte sønn.

Les også: Xis ettermæle kan bli viktigere enn Kinas fremtid

Flere mennesker har tatt livene sine ved å hoppe ut av vinduer.

Tragediene inntraff som en flodbølge, som bare fortsatte – som tok by etter by. Xi’an, Ruili, Shanghai, Shijiazhuang: Frykten spredte seg i alle byer, og rammet hele den kinesiske befolkningen.

Innbrudd og avliving av kjæledyr

Dersom kun én beboer i en boligblokk testet positivt på COVID, ville alle byggets beboere bli hentet ved midnatt og ført til et karanteneområde med grusomme forhold og levestandard. I løpet av tiden en befant seg i karanteneområdet, kunne myndighetene bryte seg inn i hjemmet ditt og ødelegge alle eiendeler, i smittevernets navn. Dette kunne innebære avliving av kjæledyr som befant seg i hjemmet.

Selv om jeg både er fysisk og psykisk frisk, har jeg hatt mange søvnløse netter over alt dette. Jeg har ligget våken og tenkt på alle de som er avhengig av daglig medisinsk behandling, de som lider av psykiske lidelser under nedstengingene, de som har mistet virksomheter og arbeidsplasser.

Jeg tenker på de som blir nødt til å oppdra barna sine samtidig som de mister inntekten sin, og på hjemløse arbeidere som drar fra by til by for å forsøke å tjene til livets opphold.

Politisk panikk

I tre år har myndighetene brukt slagordet «Koste hva det koste vil, zero-COVID reguleringene vil vedvare». Dette smittevernslagordet utviklet seg etter hvert til et slags propagandavåpen, brukt til å kontrollere folket. Desinformasjon og villedende informasjon om viruset skapte forvirring blant kinesere, samtidig som forskere og forskningsartikler ble sensurert.

Les også: Demonstrasjonene i Kina: – De kan ikke stenge flere hundre millioner mennesker inne i år etter år

Selv i dag har vi ikke fått korrekt medisinsk behandling og vaksinering. Dette gjelder spesielt for de eldste i befolkningen.

Det 20 ende kongressmøtet knuste det gjenværende håpet hos de som hadde håpet at landet skulle åpne opp. I stedet ble den tidligere presidenten og partilederen kastet ut av salen av Xi. Dette skapte politisk panikk.

Før dette levde kineserne i frykt for nedstenging. Nå frykter vi en ny revolusjon i regi av myndighetene.

120 dagers portforbud

Den 24 november i år hadde innbyggerne i Urumqi, som er hovedstaden i Xinjiang vært (bokstavelig talt) fanget i hjemmene sine i 120 dager i strekk. Et beboerbygg tok fyr midt på natten, og ti mennesker mistet livet i brannen. Disse livene gikk tapt, ikke bare på grunn av brannen, men fordi utgangsdøren var låst. Rømningsveiene hadde blitt låste med kjetting for å «stenge inne viruset.»

Dette gjorde de i alle nedstengte byer. De stenger dører og rømningsveier og bygger murer og gjerder for å blokkere gatene, i tilfelle folk bryter portforbudet. Nedstengingene betyr bokstavelig talt å stenge alt. Inkludert essensiell drift. Folk har vært innestengt og fanget, for å «stenge inne viruset.»

Brannen var en samlende faktor. Flere og flere mennesker gikk til gatene for å demonstrere. I Shanghai demonstrerer folket for innbyggerne i Urumqi, og i Beijing demonstrerer de folk folket i Shanghai. Det samme gjør innbyggerne i Nanjing, Dali, Changsha, og flere andre byer.

Les også: Kineserne har fått nok