Gå til sidens hovedinnhold

For guttegjengen fra Oslo øst blir fotball aldri det samme

Verden har forandret seg, men det har ikke minnene om Bruno. De kommer til å leve videre blant oss fotballgutta fra Oslo øst. 

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg kjente ham ikke, men likevel var alle vi gutta på østkanten på fornavn med Bruno den gangen. Og det har vi fortsatt å være hver gang det skal utveksles gode fotballminner.

Det var veldig trist å lese om Vålerenga-bohemen Einar Bruno Larsen sin bortgang. Samtidig er det godt å tenke på alle de gode minnene og sporene han har etterlatt seg.

Les også: Vålerenga-legenden Einar Bruno Larsen er død

Bruno og Henger'n

Den store fascinasjonen min for fotball stammer fra den gang på 1960-tallet da fatter'n tok med oss gutta på alle hjemmekampene til Vålerenga på Bislett. Alt handlet om hva bohemene Bruno og Terje Hellerud, «Henger'n», skulle finne på, mens Leif Eriksen og de andre kjempet, sleit og vant duellene.

Bruno og Henger'n var så tekniske at de aldri løp ett skritt for mye. De stod pal og serverte lissepasninger og finter i øst og vest. Da var fotball underholdning, slik det aldri er blitt igjen. De var store forbilder, og vi smågutta i Grorud IL trente masse på teknikk og på de samme fintene vi hadde sett på banen.

«Jeg veit du er der, Bruno!»

For oss virket det som Bruno og Henger'n i hver kamp serverte en bemerkning, som vi spisset øra for å høre. Bemerkningene ble sikkert forstørret rundt i gatene, og ble til østkantens vandrehistorier.

Jeg har hørt dem gjengitt i mange varianter. Og det er ikke så rart at historiene var forskjellige, med et fullsatt Bislett som bråket og lo under kampene.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

For eksempel da Henger’n skulle legge en lang løpeball på vingen til Bruno, som ikke så ut til å ha lyst på å løpe. Han ropte noe sånt som «Jeg veit du er der, Bruno!»

Disse gutta var ikke bare fotballkunstnere, men også munnrappe ordkunstnere som visste å vekke de godlynte latterbrølene.

Takk

Siden den gangen har jeg alltid når jeg har spilt eller sett på fotball, håpet på å oppleve noe som kan minne om disse bohemene.

Eleganse, teknikk, improvisasjon, humør, sjel og klubb-følelse. Underholdning og tilhørighet som får oss til å juble og elske fotball.

Isteden har vi fått en fotball basert på strengere spillesystemer, der kunstnerne skal stoppes mest mulig effektivt. Klubbfølelsen er erstattet med marked, der mye handler om å bli solgt videre til en bedre klubb i innland eller utland for å tjene mer penger. Når vi trofaste publikummere blir glad i en spiller og jubler over hans eller hennes suksess, betyr det dessverre ofte at spilleren kan bli hentet i neste vindu.

Da må det være lov å være litt nostalgisk.

Les flere meninger fra Norsk debatt

For Bruno som spilte 155 kamper på øverste nivå for Vålerenga, vil jeg tro det ikke var noe tema å gå til andre klubber. Det ville i hvert fall ikke gitt mening for oss publikummere den gangen. Verden har forandret seg, men det har ikke minnene om Bruno. De kommer til å leve videre blant oss fotballgutta fra Oslo øst.

Tusen hjertelig takk for alle gode minner, gledesstunder og opplevelser.

Kommentarer til denne saken