Jeg husker ikke når jeg ble interessert i kunst for første gang. Men jeg husker at jeg som barn syntes det var urettferdig at jeg ikke kjente noen kunstnere. Hadde skjebnen først gitt meg evnen til å tegne og male, ja, så burde den vel også gi meg et nettverk.

Jeg lånte «Historien-om-bøkene» på biblioteket, og leste om hvordan store kunstnere tidlig i sin karriere nesten alltid ble inspirert, oppdradd og oppdaget av andre store kunstnere. Mozart oppdaget Beethoven, Christian Krohg oppdaget Munch - og Ole Bull oppdaget Grieg.

Hvem skulle oppdage meg?

Men det vanket ingen kunstnere i mitt hjem, verken små eller store. Jeg hadde nok hørt om at det fantes noen i byen som skrev, lagde bilder eller musiserte, men i mitt miljø var ikke slike folk kunstnere, de var raringer, dagdrivere og tullebukker. I Oslo kunne man nok treffe kjente kunstnere, og helt sikkert i Paris, men ikke i Porsgrunn.

Så en dag fikk jeg høre rykter om at det fantes et sted i byen der man kunne ha håp om å få se en lys levende kunster, i hvert fall kunst. Problemet var bare å finne ut hvor det var. Jeg var like ved å gi opp, da jeg kom over en glassdør der det sto: Porsgrunn Kunstforening og var et bilde av en pegasus.

Jeg gikk inn, men var sikker på at jeg hadde gått feil. Visst hang det bilder på veggene, men hvorfor var det tepper på gulvene, dype lenestoler i skinn, småbord med blader og askebegre og mennesker som alle så ut til å kjenne hverandre?

Les også: Det nye Munchmuseet

Ikke gikk de omkring og så på bildene heller, men sto bare og snakket sammen, røykte og smålo. Jeg trodde jeg hadde forvillet meg inn i en privat leilighet eller i en eller annen eksklusiv klubb.

Det VAR en slags klubb, det skjønte jeg etter hvert, men jeg var hjertelig velkommen, selv om jeg aldri hadde søkt medlemskap eller kjente noen der. Ja, jeg fikk nesten inntrykk av at de syntes det var litt eksotisk med en ung mann som hadde en sånn naiv, men entusiastiske meddelelsestrang, og som rett og slett dukket opp bare fordi han var interessert i kunst.

Jeg gikk stadig i kunstforeningen, men jeg ble aldri sikker på om jeg likte meg der. Det var selvfølgelig stas å få slentre omkring i disse lokalene og se på kunst sammen med overleger, direktører og ingeniører med feiende flotte etternavn som jeg visste var en del av byens historie, og som foreldrene mine snakket om med en blanding av forakt og respekt.

Men samtidig kunne jeg ikke bli kvitt tanken om at disse menneskene ikke fortjente det de omga seg med.

Jeg turte selvfølgelig aldri å antyde noe sånt overfor dem, men ikke sjelden var jeg så irritert over dette, og ikke minst over min egen feighet over bare å jatte med, at det gikk ut over selve kunstopplevelsen.

Da jeg begynte å studere kunsthistorie, opplevde jeg det samme. Mange av medstudentene mine var rike og godt voksne damer fra Oslo vest, som betraktet kunsthistorien mer som en hobby enn som et studium.

Her kan du lese flere kommentarer av Tommy Sørbø

Flere av dem snakket om hvor festlig det hadde vært noen år tidligere da kronprinsessen hadde holdt på med faget, og når lærene våre viste lysbilder av kunst under forelesningene, hendte det at de rakk opp hånden og opplyste om at de hadde et maleri av samme kunstner hjemme hos seg selv. Om ikke dette kunne være av interesse for den kunsthistoriske forskningen? Og irriterende nok var det ofte nettopp det.

For kunsthistorie på den tiden var først og fremst et studium av kostbare, vakre og sjeldne gjenstander, som det gjaldt å spore opp og systematisere som om man drev med en avansert form for frimerkesamling.

Jeg trøstet meg med at alt ville bli annerledes når jeg kom ut i arbeidslivet. Sånn ble det ikke. Jeg var heldig å få jobb på Nasjonalgalleriet, men begynte straks å irritere meg over med hvilken selvfølge kollegaene mine så på sin gjerning. De kunstverkene jeg som 12-åring ville ha gitt hva som helst for å oppleve (om jeg hadde jeg hadde kjent til dem), var for dem noe de tuftet sin karriere på.

Det samme gjaldt kunstens opphavsmenn. For meg hadde de vært helgener, for dem var de familie, naboer og venner. Henrik Sørensen var onkel Søren og Edvard Munch var Eddy, og det var stadig historier om at Eddy hadde ringt til en eller annens far midt på natten for å få greie på hvordan man kokte kaffe, og at onkel Søren hadde kommet med en udødelig kommentar da han malte en eller annen fru Treschow, fru Jarlsberg eller var det fru Løvenskiold?

Les mer fra Norsk debatt her

Jeg er ikke irritert lenger, verken på skjebnen eller på noen andre. Min tid som purist og tempelvokter er forbi.

Jeg har omsider måttet innse at kunst og makt nesten alltid har vært følgesvenner, og sikkert vil komme til å være det også i fremtiden, uten at det nødvendigvis ødelegger kunsten.

Men det skader ikke å vite det, at makta en gang het kongen. Så het den borgerskapet. I dag heter den moten og mediene.