Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Forrige uke ble det kjent at en av Norges rikeste, Kjell Inge Røkke, flytter til Sveits. Det blir han neppe alene om.
Bør dette kritiseres, som mange på venstresiden har gjort, eller bør vi heller stille oss selv noen kritiske spørsmål om vårt eget skattesystem?
Alle er enige om at vi ønsker et rettferdig skattesystem, som bidrar til å finansiere et godt samfunn for alle. Et skattesystem hvor vi skatter etter evne, bidrar til omfordeling og utjevning, men som samtidig også bidrar til verdiskapning.
At de rike skal betale forholdsvis mye mer i skatt enn andre, er også de fleste rike enige i.
Problemet med formuesskatt er at det i realiteten er skatt som treffer selskapene de rike eier, og ikke de rike selv.
Hvorfor er det slik?
Et enkelt eksempel
Formuesskatten går utover Norges små- og mellomstore bedrifter, familiebedrifter, den lokale burgersjappa, hotellet nedi veien, gården oppi høgget, restauranten i hyttestrøket, syltetøyfabrikken i Sogndal eller rørleggerbedriften til fetteren din.
«Rikingene» har ikke formuene sine på sparekonto. De har investert formuen i bedrifter i hele Norge. Bedrifter der du og jeg jobber.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Å bygge opp en bedrift krever hardt arbeid, kompetente medarbeidere og mye kapital. Ofte kreves dyrt utstyr og eiendom. Pengene er ikke lengre et tall på en konto, men fiskestenger, fabrikklokaler og traktorer. Dette kalles arbeidende kapital.
Så hvordan virker formuesskatten i praksis?
Hvis jeg, for eksempel, starter opp og eier en liten klutbedrift «Vaskeklut AS» hjemme i stua. Vi er fire ansatte med hver vår symaskin. Det går strålende. Bare grønne tall første året. Alt overskuddet i bedriften min går til å kjøpe flere symaskiner, ansette flere folk og finne et større lokale. Nå blir det flere kluter til folket. Det er kjempestemning. Så kommer formuesskatten.
Joda, tallene var grønne i regnskapet og Vaskeklut AS har en haug av symaskiner, kontorpulter og en kaffemaskin. Men på mitt eget bankkort har jeg 115 kr. Hadde jeg hatt masse cash på konto kunne jeg ha bare betalt direkte. Men det har jeg ikke. 115 kr dekker ikke skatten, så da må jeg gå for alternativ to: utbytte.
Formuen som staten sikter til er ikke de pengene jeg har på konto, men verdien av bedriften min: symaskinene og folka jeg har ansatt.
På bedriftskontoen var det heller ikke mye skryte av. For å frigjøre penger jeg kan ta i utbytte, må jeg derfor ta grep i bedriften. Jostein begynte sist, så han må sies opp og symaskinen han brukte må selges. Da har bedriften frigjort penger til å kunne betale utbytte. Men, fordi jeg må skatte av utbyttet, må jeg ta ut mer penger enn det som er nødvendig for å dekke formuesskatten. Så da må jeg selge jeg en rulle med stoff også.
Selv sitter jeg igjen med null kroner og én mindre å spise lunsj med.
Les også: Skatt er en bra greie, mener Johansen. Det har ikke Ap-ledelsen nødvendigvis praktisert
Heldigvis har jeg ikke flere eiere i selskapet. Da måtte jeg nemlig ha solgt mye mer, fordi alle aksjonærer skal jo få likt utbytte. Tre aksjonærer, betyr tredobbelt utbytte fra bedriften.
I tillegg gjelder formuesskatten uavhengig om bedriften går i overskudd eller underskudd. Så om et par år, om Vaskeklut AS skulle stupe, må utbytte likevel utbetales for å dekke formuesskatten.
Vedums glemte løfte
Formuesskatten bidrar derfor ikke til trygge arbeidsplasser, snarere tvert imot.
På tross av dette ryktes det at regjeringen vurderer ytterligere økning av formuesskatten fra neste år. Det skal bli dyrere å eie fjøs, symaskiner og arbeidsplasser. Flere kommer til å miste jobbene fordi bedriftseiere må ta ut penger fra bedriften.
Venstresiden påstår at det er lav formuesskatt i Norge, i forhold til andre land. Samlet sett er det riktig, men argumentet er villedende. Summen av skatt på formue er relativt lav i Norge, men det er fordi bolig og arv har lav skatt. Når det gjelder skatt på å eie industribedrift er Norge i verdenstoppen.
Det er faktisk ingen andre land i verden som har høyere skatt på det å eie en industribedrift som Norge.
Danmark og Tyskland fjernet skatten på arbeidende kapital allerede i 1997. Finland fjernet den i 2006, Sverige i 2007. Og selv Frankrike fjernet den i 2017. Ingen av våre naboland i Europa har altså formueskatt på å eie en industribedrift.
NHO sier vi trenger 250.000 nye arbeidsplasser innen 2030. De fleste av disse skal komme fra det private næringslivet. Da er det kontraproduktivt at regjeringen har en formuesskatt som kveler norske bedriftseiere, tømmer bedriftenes kapitalbeholdning og gjør det ugunstig å ansette flere.
Hvordan føles det for vanlige folk? Jo, som å få en kald klut klasket i ansiktet.
I tillegg er det ikke formuesskatt for utenlandske eiere. Det bidrar til at flere og flere norske bedrifter havner i utenlandske hender, da de får et konkurransefortrinn. Dette rammer særlig Distrikts-Norge, der mye av lokalsamfunnene holdes oppe av det private næringsliv.
Dersom regjeringen ikke foretar endringer nå kan vi forvente salg av lokale hjørnesteinsbedrifter, utflytting av ressurssterke industribyggene og en svekkelse i både investeringsevne og konkurranseevnen.
Mener å huske at finansminister Trygve Slagsvold Vedum fra Senterpartiet snakket om «norsk eierskap». Det har visst blitt glemt av regjeringen for lenge siden. Men vi husker det.
Dette betyr ikke at vi ikke skal skatte de rike, vi må bare finne smartere måter å gjøre det på.
Fjern formueskatten på arbeidende kapital.