Det er blitt vanlig at akademikere minner politikerne om at vi er inne i en klimakrise. De forsterker budskapet med å be politikerne tenke på våre barn og barnebarn. Vi har vendt oss til det, men det er et klart brudd på en avtale mellom akademia og staten/politikerne, som kan spores tilbake til middelalderen.

Da den katolske kirka oppretta universitetet for å gi akademikerne et sted der de kunne utfolde seg, satte de én betingelse: De fikk ikke lov til å legge seg borti statlige/kirkelige anliggender.

Når akademikerne ble for ivrige, satte staten/kirka foten ned og sa klart ifra om hva de ikke fikk lov til å tenke høyt om. Universitetene lærte av feiltrinnene og fant frem til en fornuftig arbeidsfordeling som ble med inn i moderne tid.

Det står ikke noe om barnebarn i FNs klimarapporter

Ett av akademikernes samfunnsoppdrag er å drive med objektiv folkeopplysning - slik lærere i skolen er pålagt å gjøre det. Det betyr at de skal forholde seg strengt til vitenskapelige kilder.

Det gjør ikke de som går ut i media med sitt budskap. Det står nemlig ikke noe om krise, katastrofer eller barn/barnebarn i FNs klimarapporter.

Les også: Alle skal med, bortsett fra én gruppe

Dessuten, hvis politikerne ønsker faglige råd, ber de om såkalte høringsuttaler eller oppretter ekspertkomiteer. FNs klimapanel er en slik komite. Som medlem i en rådgivende komite, har forskere fått en legitim kanal til politikerne.

Gult og rødt kort

Jeg gir derfor gult kort til komitemedlemmer som, etter å ha sittet i Klimapanelet, går utenom tjenestevei og utøver et faglig press på politikere i media. Og direkte rødt kort til de som påstår noe som ikke samsvarer med fagrapportene de har signert.

Og hva skal man si til at ivrige filosofer, jurister, leger, samfunnsvitere, psykologer og økonomer, det vil si akademikere som ikke forsker på årsakene til klimaendringene, står frem og gir uforbeholden støtte til Klimapanelets faglig konklusjoner – og/eller signerer varslingsbrevene/oppropene sammen med klimaforskere?

Klar betingelse

Vitenskapen erkjenner at forskere også styres av følelser. Den vitenskapelige metoden skiller imidlertid skarpt mellom den private og den offentlige delen av forskningen. I den private, kreative delen kan man la seg inspirere og motivere av hva som helst.

Les også: Vaksinenekt er ikke en privatsak

Denne personlige friheten kommer imidlertid under én klar betingelse: Entusiasmen eller frykten, skal ikke skinne gjennom når man offentligjør resultatene. Det være seg i vitenskapelige tidsskrifter eller i den populære fremstillingen av forskningen. Dette burde i utgangspunktet ikke være et problem for naturvitere ettersom naturen ikke har følelser.

Det er derfor ingen naturlig plass for ord som «kriser», «katastrofer», eller «barnebarn» i det naturvitere driver på med.

Tydelige roller

Hvis akademikere ønsker å fortelle omverdenen at de er bekymret for fremtiden, må de derfor tre ut av rollen som akademiker og være seg selv. Det vil si opptre og signere som Ola og Kari. Akademikere skal under ingen omstendighet underbygge personlige følelser/meninger med akademiske titler.

Akademikere kan selvfølgelig uoppfordret legge frem analyser der de på en balansert måte diskuter for og imot noe, eller endog korrigere politikere hvis de bygger sin argumentasjon eller beslutninger på en feilaktig tolkning av det de har skrevet. Men, vi skal ikke fortelle dem hvilke politiske slutninger som må/bør trekkes.

Disse vil nemlig alltid vil være påvirket av etiske vurderinger og prioriteringer som bygger på politisk skjønn, - og det er ikke en akademisk disiplin.

Så, blir du ikke spurt til råds av politikerne, er det trolig fordi de ikke ser at du har noe konstruktivt å bidra med.

Roter det til for seg selv

Noen akademikere har imidlertid mistet troen på demokratiet og leflet med tanken om at akademikerne bør får mer makt i klimaspørsmål. Det er uttrykk for et vitenskapelig hovmod som gir assosiasjoner til den «vitenskapelige marxismen» og/eller til Platons «opplyste enevelde» – eller det vi i dag ville omtalt som «et vitenskapelig diktatur».

Les mer fra Norsk debatt

Kort sagt: Akademia er i ferd med å rote det skikkelig til for seg.

Derfor, hvis akademikerne ikke innser sine begrensninger og avfinner seg med sin rolle i samfunnet, bør vi ikke bli overrasket om staten igjen, og av hensyn til folkedemokratiet og forskningens omdømme, føler seg tvunget til å sette foten ned og be akademikerne overholde den over 400 år gamle «avtalen», som sier noe om hva de ikke skal tenke høyt om.