Sveriges innvandrings- og integreringsproblematikk føles noen ganger utdebattert i norsk offentlighet. Men problembeskrivelsene tikker stadig inn, og de blir stadig blekere.

Det er viktig at vi følger utviklingen, ikke minst for å unngå å falle i de samme fellene som de har gjort. Så her kommer et par oppdateringer.

Det er jo med vår dekning av Sverige som det er med det meste av utenriksnyheter. Det er overskriftsvennlige hendelser som regjerer. For Sveriges del er det skytinger og drap som utgjør det meste av dekningen når det gjelder problemer knyttet til integrering. Men det foregår mye viktigere ting litt bak kulissene.

Gjengene har jo ikke kraft til å endre det svenske samfunnet fra bunnen av. Det har heller ikke hjemvendte IS-krigere.

Det er andre ting som gnager på grunnmuren.

Frykt for å bli kalt rasist

Lederredaksjonen i Expressen skrev nylig om en ny rapport fra Likestillingsdepartementet (Jämställdhetsmyndigheten). Det er deprimerende lesning. Den svenske sosialtjenesten forstår rett og slett ikke den stadig voksende æreskulturen som flere og flere unge svensker utsettes for, slås det fast.

Det fortelles om 171 barn og unge som har blitt ført ut av landet for å kjønnslemlestes, tvangsgiftes eller av andre grunner vil fjernes fra svenske myndigheters «årvåkenhet».

Av disse var over 60 prosent kjent av myndighetene før overgrepene skjedde. Men de føres gjerne tilbake til sine foreldre, som jo er overgriperne. Sosialtjenesten vil slik løse problemer ved samtale, hvilket har dårlige resultater.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Æreskulturen normaliseres i svenske skoler, sies det. En ansatt ved sosialtjenesten forklarer: «Barna som blir født i Sverige aksepterer et helt annet normsystem. Det ses ikke på som rart at en klassekamerat blir ført ut av landet for å giftes bort. Skole og fritidsledere reagerer ikke på det».

Mye av årsaken er at det blant både skolepersonell, fritidsledere og sosialarbeidere finnes folk som er aktive deltakere i æreskultur, og disse rapporterer heller barns overtramp til foreldrene enn å rapportere foreldres overtramp til relevant myndigheter.

Og det er mange andre som velger å ikke si ifra om ting de finner av «frykt for å bli kalt rasister».

«Nullspråklige» barn

«Meningskorridoren» i Sverige lever altså i beste velgående nede på bakkeplan, selv om den har blitt utvidet i det offentlige ordskiftet. Den frykten som aktivister klarer å trykke ned i halsen på folk er også vel kjent fra andre skandaler. De enorme barnevoldtektsnettverkene i England fikk leve fritt i tiår grunnet den samme dynamikken.

Les også: Den hvite manns byrde

Problemene følger den demografiske utviklingen. I samme avis skriver tidligere stortingsrepresentant for Moderaterna, Hanif Bali, om befolkningsendring og språk. Hvem skal lære barn svensk når det ikke er flere svensker igjen, spør han på sitt sedvanlig spissede vis.

Han bruker de svenske storbyene som eksempler. I Malmö har nå kun 32 prosent av grunnskoleelevene to svenskfødte foreldre. I Göteborg og Stockholm er tallene henholdsvis 46 prosent og 50 prosent. Og trenden er enveis.

Han gjør også et poeng ut av at mange som har to svenske foreldre, har to segregerte svenske foreldre. De er altså født av en andregenerasjon som ikke er integrert i det svenske samfunnet. Så tallene er enda mer radikale enn de kan se ut ved første øyekast.

I Skåne beskrives en situasjon hvor barn er «nullspråklige». De kan ikke svensk godt, men de kan heller ikke sine foreldres språk godt.

Og blant personal spesielt i barnehager og førskoler er situasjonen den samme: De har til og med problemer med å kommunisere med hverandre.

Sverige har ifølge Bali mistet sin mulighet til å bli en smeltedigel, rett og slett fordi det ikke finnes noe å smelte inn i. Hans spådom er «et splintret multietnisk samfunn der en stor del av befolkningen har blitt fratatt både språk og kultur». Og det er ikke så enkelt å finne suksessrike samfunn som kan beskrives på den måten.

Kristen som alternativ til muslimsk

Når det gjelder religion er situasjonen mye av den samme. Sverige har lenge vært et av verdens mest sekulære samfunn. Dette er i ferd med å endres fort.

En nylig utkommet rapport fra det svenske Institutet för framtidsstudier viser noen av de potensielle problemene.

Forskningen for rapporten har fulgt 5000 unge fra tenårene opp til ung voksen alder for å fange opp det «flerdimensjonale fenomenet» som er integrering. Eller – som det skal vise seg – mangelen på sådan. Spesielt hva angår de «sosiale og kulturelle dimensjonene» hvor religionen er en hjørnesten.

Det første som ikke føler det mønsteret man insisterte på at ville utfolde seg for et par tiår siden, er tall for blandingsekteskap. Dette er et voldsomt villnis av tall i denne rapporten, hvor det lages en oversikt som er mye dypere enn bare utlending og etnisk svensk.

Det varierer mellom grupper hvem som gifter seg med hvem. Men to ting er verdt å ta med seg: Det er etniske svensker som har lavest inngruppepreferanse. Og det er mange grupper som gifter seg såpass mye innen egen gruppe at gruppen vil bestå.

På religion er forskjellene skarpere. Andelen med etnisk svensk bakgrunn som identifiserer seg som «kristne» er overraskende 47 prosent. Men spørsmålet er «hvilken religion tilhører de», så det er nok en veldig høy andel kulturelt kristne her.

En annen ting å tenke på er historier fra etniske svensker i dårlig integrerte områder som nå sier at de er kristne i stedet for å si at de er ateister.

For det er ateist som er det verste man kan være, ifølge andre religiøse ungdommer. For det andre blir merkelappen «kristen» ofte bare det naturlige alternativet til «muslimsk». Blant annengenerasjons-innvandrere er det for øvrig 13 prosent som er sier at de ikke tilhører noen religion. Omtrent det samme som for etniske svensker.

Les også: «Ingen tar da skade av å ikke gå på skolegudstjeneste»

Så det er hvor viktig religion er for den enkelte som er det store skillet her. For de kristne svenske ungdommene er det kun seks prosent som sier at deres religion er «meget viktig» for dem. Så her dukker den svenske sekularismen opp. Blant muslimske ungdommer er denne andelen hele 46 prosent. Dette er ned fra 49 prosent blant deres foreldre. (De som svarer «ikke viktig» utgjør fire prosent i begge generasjoner.)

I veldig feil retning

Som tallene lenger opp i denne teksten viste, så er denne andregenerasjon snart i flertall i de fleste svenske byer. Og det er i nettopp disse byene man har de største problemene av typen lederredaksjonen Expressen skrev om.

Så hva kommer til å skje med sosialtjenestene i disse byene når de fleste som jobber der tilhører en befolkning som synes religion er veldig mye viktigere enn de synes nå?

Er det noen som tror at det vil føre med seg positive endringer i retning større frihet for barn og unge? Eller en bredere integrering?

I undersøkelsen kommer bevegelsen mot det sterkt konservative godt fram. Holdninger til samboerskap, skilsmisse, abort, sex før ekteskap og homofili er på rask vei i veldig feil retning. Forskjellene er tidvis helt enorme mellom etniske svensker og muslimsk annengenerasjon.

Og det er tross alt ungdom vi snakker om her.

Les mer av Espen Goffeng

Det er atter en gang merkelig å tenke på at denne utviklingen først og fremst har blitt heiet fram av den progressive delen av den svenske befolkningen. Det svenske integreringsprosjektet går snublende og haltende fra smell til smell.

Og det er ingen grunn til å håpe på at det vil finne stødigere bein å gå på i årene fremover.