Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Statsråd Ola Borten Moe annonserte at Norges forskningsråd var inne i en økonomisk krise, og sparket styret.
Dette kom uventet på de fleste, ikke minst fordi Riksrevisjonen ikke hadde sett de samme krisetegn som statsråden nå mente var påtrengende.
Det er flere sider ved denne saken, men en gjennomgående hovedsak har vært rådende i flere tiår, og gjelder det spesielle krav til budsjettering, forpliktende finansiering og rapportering som primært fremføres av Finansdepartementet.
Les også: Så lenge velgerne ikke bryr seg, kan Ola Borten Moe sette Forsknings-Norge i brann
Der gjelder et prinsipielt krav - med noen små unntak - om at man skal bygge på statsbudsjettets krav om ettårige budsjettperioder. Til sammenligning bruker EU syvårsperioder i sine forskningsprogrammer.
Siden det norske statsbudsjettet vedtas for ett (og bare ett) år av gangen, forventer Finansdepartementet at Forskningsrådet, med alle rådets viderefordelte forskningsbevilgninger, følger ettårsregelen. Ut fra dette er flerårige forskningsprosjekter egentlig umulig å planlegge med rimelig sikker finansiering, for hvem kan egentlig vite hva neste år vil bringe?
Kanskje ingenting hva penger angår.
I virkelighetens verden har derfor Forskningsrådet ikke holdt på en jernhård budsjett- og regnskapshåndtering. Et forskningsprosjekt som får innvilget finansiering, starter jo ikke med 100 prosent aktivitet, men opplever en etablerings- og oppbyggingsfase. Og henimot den planlagte prosjektavslutning avtrappes aktiviteten tilsvarende.
Dette passer altså ikke med Finansdepartementets forventninger, hvor modellen er full gass fra dag én og frem til sluttdato, hvor det er full stopp.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Derfor har Forskningsrådet gjennomgående overført ubrukte prosjektmidler fra et år til det neste, slik at forskningsprosjekter kunne gjennomføres i praksis. Men hvert år har Finansdepartementet klaget, og hvert år har Forskningsrådet unnskyldt seg.
Men nå vil altså ikke Ola Borten Moe lenger.
De som ikke tror hva jeg her skriver, kan jo lytte til hvordan de drastiske stopptiltakene nøkternt beskrives av nobelpristageren Edvard Moser:
«De kan ikke operere på ett års sykluser. Ofte er det forsinkelser i igangsettelser av prosjekt og så har de flyttet midler hit og dit, og det har vært en aksept for dette og å løse et problem som egentlig ikke er løst».
Moser legger til at han har forståelse for at regjeringen ønsker å gripe inn, men mener de da må «komme med en løsning på problemet som ivaretar den budsjettmessige langsiktigheten som trengs for å drive forskning».
Denne løsningen har vi ikke sett noe til ennå. Og den drastiske stoppordren fra Borten Moe har inntil videre rettet seg mot et formalistisk ikke-problem, hvor den mulige løsningen ikke fremstår i noen synlig form.
Les også: Lanserer norsk satsing på atomforskning: – Uforsvarlig å ikke gjøre det
En annen side ved statsbudsjettet, i tillegg til ettårsprinsippet, er kravet om mål- og resultatstyring. Dette er et krav som har gjennomsyret forvaltningen, og preger etter min vurdering Forskningsrådet i økende grad både når det gjelder søknadskrav og rapportering.
Det kan se ut til at saksbehandlerne i Forskningsrådet år etter år stiller flere og mer detaljerte krav til søknader. Nå er vi kommet dit at en prosjektplan skal være så detaljert at den blir til forveksling lik det som heller burde inngå i den ferdige rapport etter prosjektavslutning.
Og de obligatoriske spesifikasjonene i prosjektbudsjettet gjør at forskjellen mellom et budsjett (anslåtte utgifter til spesifiserte formål) og et sluttregnskap (hva pengene ble brukt til) er vanskelig å få øye på. Når det i tillegg - i en søknad - skal opplyses om nettoeffekten av de anvendte bevilgninger på både inntjening og andre forhold (for eksempel FNs bærekraftmål), inspirerer dette til et større omfang av krevende fri diktning; en innsats som med fordel heller kunne ha kommet forskningsaktivitetene til gode.
Avslutningsvis tillater jeg meg å være bekymret for de små gründere.
Disse har ikke all verdens tid og all verdens ressurser til å holde ut i en lang og uviss ventetid før de får vite om Forskningsrådet som sentral finansieringskilde skal bidra eller ikke.
Men dette er en av flere andre historier.