Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Ubehandlet furu er som den norske folkesjela, litt rufsete i huden og vil yte motstand om du stryker hånden over en planke. Du bør fare varsomt frem for ellers vil det vanke både flis og sår.
Men ubehandlet furu kan også være melkehvit, myk og medgjørlig i alle sine bruksområder. Om du vil bygge hytte eller et nytt liv, realisere store drømmer, eller kanskje bare snekre en bagatell. Eller om noe skal rettes opp fordi vær og vind har fått herje fritt i lang tid og skapt råte, slik at nå må dette repareres. Litt som etter en lei krangel der det ikke nytter med bortforklaringer, og du må være dønn ærlig og si ting som de er, rett ut, og kanskje be om unnskyldning og håpe at kanskje ting ordner seg om vi tar tida til hjelp.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Det er ganske vanlig å bli tildelt et stykke ubehandlet furu i ung alder i Norge. Som med all glede er det viktig å starte tidlig. Det skjer gjerne i barneskolen. Du får beskjed om å gjøre et stykke ubehandlet furu om til en brødfjøl. Det vil ta noen uker. Det vil kreve innsats. Du må trolig benytte sag, høvel og sandpapir. Du risikerer å skade deg.
I et farlig øyeblikk skal du kanskje skrive «TIL MOR» på brødfjøla med et glødene svijern. At bokstavene blir skjeve, er bare bra. For i Norge liker vi slikt. Det skakke og rare skal gjerne pakkes inn som julegave. Og vips er et stykke ubehandlet furu blitt til et kostelig klenodium som skal leve i kanskje 50 år og vekke sterke følelser i familien, år etter år.
For meg er det med ubehandlet furu som med alt annet jeg blir glad i. Jeg får ikke nok av det. Ørretfiske, kantareller eller ubehandlet furu. Jeg ser straks gode muligheter for lidenskap. Jeg innrømmer at jeg har litt vanskelig for å begrense meg. Jeg kunne sikkert blitt en religiøs fanatiker eller noe hvis det var glede i slikt.
Den gode lukten av tre. Lyden av en sirkelsag. Dette glir sammen i min hukommelse og blir til en ivrig bevegelse og pågangsmot som brakte meg ned i kjelleren på Langveien Ungdomsskole i Kristiansund på 70-tallet. Sløydsalen var helt fantastisk. Jeg tok en beslutning som gav livet ny retning. Jeg ville bygge et imperium. Av fuglekasser.
Jeg laget fuglekasser. Mange fuglekasser. Det går fint å snekre en fuglekasse i løpet av en time på sløyden. Jeg laget en ny kasse hver uke. Jeg tenkte at fuglene vil like at jeg satset skikkelig. Hvorfor bygge bare et enkelt hus når du kan skape en hel drabantby av fuglekasser. Dette kunne bli en by som det gikk gjetord om i fuglenes verden. Planen var holde på i årevis. Men sløydlæreren satte meg på rasjonering. Det gikk for mye materialer. Jeg sprengte skolens budsjett.
En fuglekasse i uka. Det ble kvoten.
Jeg laget fuglekassene av ubehandlet furu. En kasse var 32 x 17 x 16 cm og hadde hengslet lokk slik at det var lett å fjerne gamle reir når sesongen var over. Jeg laget åpningshull på 3,2 – 3,5 cm. Jeg fikk særlig kjøttmeis og blåmeis på besøk. Kassene festet jeg med ståltråd eller tau for ikke å skade trærne.
Les flere petiter av Baard Fiksdal her
Når en fuglekasse var ferdig produsert puttet jeg den i en liten ryggsekk, gikk ut i skogen og lette etter en passelig høy furu med fin utsikt. Jeg mener at man ikke skal slurve med utsikten. Furua er som nordmenn flest, individualistisk anlagt og vokser som den selv vil. Gjerne i alle retninger og har en maksimalistisk livsstil der det gjelder å ikke spare på noe, men kjøre på med en sann overflod av grener som er lette å klatre i. Jeg klatret gjerne opp til et punkt hvor det var godt å sitte og lett å finne feste til en fuglekasse.
Jeg hadde også med slike ting som seigmenn, lakrisbåter og en liten, rød termos med kakao. Jeg vet ikke om du noen gang har sittet så høyt som mulig i en diger furu og drukket kakao og spist lakrisbåter. Jeg vet ikke en gang om du kunne tenke deg og klatre opp for å gjøre noe slikt. Men det syns jeg godt du kan vurdere å gjøre. Det er min anbefaling.
Jeg vil si at jeg slett ikke ville vært det mennesket jeg er i dag hvis det ikke var for at jeg fikk viktige erfaringer i ung alder. I toppen av en furu.
Furua er ofte sta og egenrådig i et land der jord og godt feste kan være vanskelig å finne. Den klarer seg med lite, og trives på de mest fantastiske steder. Furua vokser, gjerne i hundrevis av år, og blir vakker. Nesten som et kunstverk. Og når du sitter midt oppe i en krone, vil verden på utsiden bety stadig mindre. For treet lukker seg rundt deg, gir beskyttelse og blir din festning. Og slik kan du sitte og nyte dine drømmers frihet, så lenge du vil, uten innblanding fra noen.
Det var blitt høst, en gråblå og kjølig ettermiddag. Jeg hadde klatret opp i ei furu som jeg likte godt å sitte i. Jeg var helt uforberedt på det som nå skulle skje.
De første, som kommer, er små flokker på kanskje ti og 15 fugler. De kan slå seg ned i et skogholt og vente på at flere skal slå følge. De venter i flere dager. Det kommer stadig nye flokker, hundrevis av nye fugler. Snart kan de være mange tusen i følge. De venter på at den store reisen sydover. Jeg vet ikke helt hvor de kommer fra eller hvor de skal, men første gang jeg så dette mistet jeg helt munn og mæle.
Jeg satt i furua med praktfull utsikt og så en gigantisk flokk med stær som steg til himmels, som beveget seg synkront og laget stadig nye, eventyrlige formasjoner. Som om alle fuglene var et enkelt individ som snudde på kommando fra en usynlig makt, som steg og sank, som bråsnudde og kom tilbake. En levende sky av liv som jeg knapt skjønte var mulig og som i all sin velde var noe av det mest imponerende jeg noen gang har opplevd.