Netflix har nylig sluppet sin nye norske serie «Forsvinningen – Lørenskog 31. oktober 2018».

Serien er en fiksjonsserie i fem episoder og tar for seg ulike aspekter ved Anne-Elisabeth Hagens forsvinning fra Fjellhamar i Lørenskog 31. oktober 2018.

Som alle vet, er dette en svært alvorlig, uløst kriminalsak som politiet i skrivende stund ikke ser ut til å være i nærheten av å løse.

Å lage fri filmatisk diktning av slike hendelser, der profesjonelle skuespillere gestalter virkelige mennesker som er i levende live og som er sterkt berørt av den grusomme saken, er et etisk overtramp som Netflix burde holdt seg for gode for.

Jeg er ansatt ved en skole som ligger om lag 300 meter i luftlinje fra ekteparet Tom og Anne-Elisabeth Hagens bolig. Bare tjernet Langvannet og et parkområde skiller skolen fra stedet hvor Anne-Elisabeth Hagen forsvant fra for snart fire år siden.

Fra kontoret mitt, og fra mange av skolens klasserom, har vi direkte sikt til det toetasjes huset i Sloraveien, noe som utgjør en konstant påminnelse om den uløste sakens realiteter. Mange av skolens elever kommer fra, og bor i nærområdet, og hele lokalmiljøet er berørt av den forferdelige saken.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

I tillegg til å håndtere hverdagen så godt de kan etter det som har skjedd, må de pårørende oppleve at omverdenen skal få se deres livs verste hendelse, og følgene av den, utspille seg som fri diktning som serieskaperne i realiteten vet lite om.

Serieskaperne Nikolaj Frobenius og Stephen Uhlander sier til Dagbladet at verken Tom Hagen eller familiemedlemmer av Anne-Elisabeth er sentrale karakterer i serien. «De er perifere. Der er slått sammen, og i stor grad anonymisert», sier de to.

Det er jeg uenig i. Allerede i første episode ser vi at skuespillerne som spiller både Tom Hagen og datteren hans får godt med plass, og mange replikker.

Serieskaperne hevder også at de ikke tar stilling til skyldspørsmålet.

Dette framstår som en kokett bortforklaring når man har sett andre episode av serien, der en fiktiv journalist som seerne får stor sympati for, er helt overbevist om at Hagen er en psykopat som er skyldig i drapet på kona.

Med tanke på at saken er uløst, er serien en belastning som de pårørende burde vært spart for.

Dokumentarer om virkelighetens kriminalsaker, løste eller uløste, kan ha et viktig samfunnskritisk potensial, noe blant annet Hannes Råstams bok og dokumentarer om Quick-saken viste.

I beste fall kan slike dokumentarer bidra til å oppklare uløste krimgåter, noe Bjørn Olav Jahrs bok om drapet på Birgitte Tengs kan vise seg å bli et godt eksempel på.

Les mer fra Norsk debatt

Jahrs bøker om Baneheia-saken, og Discovery Channels tv-serie om samme sak, kan også ha bidratt til at Viggo Kristiansen fikk saken gjenopptatt og nå sannsynligvis blir frikjent. Slik kan bearbeidelse av virkelighetens forbrytelser bidra til å avsløre justismord og løse forbrytelser. Samtidig har TV2 allerede laget en dokumentarserie om Lørenskog-forsvinningen, og den serien er det ikke noe å utsette på, rent etisk.

TV2s serie går gjennom bevisene, intervjuer kilder og lanserer teorier på en forsvarlig og dokumenterbar måte. Netflix, derimot, har laget ren fiksjon, i et slags vekselspill mellom virkelighetens mennesker, med sine egne navn og forsøksvis lignende utseende, og oppdiktede rollefigurer.

Å lage denne typen fiksjon av en uløst sak der de berørte forsøker å fungere best mulig i en situasjon alle mennesker ville slitt med å håndtere, er noe helt annet. Det er definisjonen av spekulativ fiksjon, og rett og slett ganske rått å være vitne til.