(Nidaros): Det er hakket før det er blitt skambelagt, men jeg drister meg til å si det likevel. Jeg har to sønner som er ivrige utøvere av en rikmannssport. Nei, jeg snakker ikke polo, seiling eller golf, men fotball – nykommeren i luksussegmentet.

– Pappa, kan vi spille fotball?

– Beklager, sønn. Vi har ikke råd.

Selv hvor surrealistisk dette høres ut, er det stadig nærmere en sannhet.

«Myndighetene må få øynene opp for den farlige utviklingen vi nå er vitne til, og sette i gang strakstiltak før det er for sent. Det som nå skjer innen den organiserte idretten, bidrar til å skape store ulikheter i helse blant våre barn og unge. Dette er morgendagens foreldre, som skal bringe en livsstil videre til neste generasjon», skrev helsesøster Toril Berg Rønning i en kronikk i Aftenposten, så tidlig som i 2015.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Innlegget kom som en reaksjon på at en mor meldte at hun ikke hadde råd til å sende begge barna på fotball. Kostnadene har vokst, slik at mange barn ikke har mulighet til å delta i organisert idrett.

Prisen for å delta i breddefotball, for dem som er mellom 11 og 13 år, lå i 2015 et sted mellom 3000 og 5000 kroner. I alderen over 13 år var summen 5000 - 7000 kroner pr. år. I 2022 er det omtrent det dobbelte.

«Det er ikke lenger kun barn fra de aller fattigste familiene som blir rammet, men også sønner og døtre fra familier hvor forsørgeren har en rimelig god inntekt fra fullt arbeid», hevdet Rønning.

Hun er ikke alene om å mene dette. «Fotballen er i ferd med å endre seg fra en allemannssport til en idrett for barn med ressurssterke foreldre», skrev tidligere Vålerenga og Stoke-spiller, Anders Jacobsen, i et debattnnlegg på NRK 30.april i år.

Ifølge Bufdir er antallet barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt i Norge 115.200. Fattige barn deltar i mindre grad i organiserte aktiviteter enn andre barn. Innvandrerbarn er overrepresentert blant de fattige barna. Sånn sett betyr dette også et tilbakesteg for integreringen.

Det syke er hvilke talenter man kunne endt opp med å gå glipp av, hvis de fattigste var utestengt fra å delta. Pelé, Neymar, Pogba, Zlatan, Maradona, Kanté, Rashford, Ronaldo – listen med stjerner som kom fra fattige hjem er nærmest uendelig. Det har kommet gradvis over tid, men fotball har gått fra å være sporten alle hadde muligheten til å bli god i, til å være noe enkelte familier ikke har råd til å sende ungene på.

Anders Jacobsen mener det foregår det en snikende profesjonalisering, også i barnefotballen, for å virkeliggjøre drømmen om å nå langt. Nye, fine anlegg med varme i bakken, betalte trenere, treningsleirer i inn- og utland kommer heller ikke uten en pris. I tillegg har man problemer med å få foreldre til å stille opp på dugnad og må derfor sette bort dette arbeidet.

Faren for at fotballklubben går både moralsk og finansielt konkurs, er stor, ifølge Anders Jacobsen. Og det skjer hvis prislappen for deltagelse gjør at barn må stå på utsiden av stadion og titte inn. Utviklingen har gått fra «klubben i mitt hjerte» til «klubben i pappas lommebok».

Breddefotballen er kostbar nok for de fleste familier. Enda grellere blir bildet når man beveger seg over i akademiverden. I Oslo har private akademier vært et fint alternativ, som supplement til fotballen sønnen eller dattera spiller på sitt breddelag. De større klubbene driver også slike, betalte løsninger. For de aller ivrigste er dette også en nødvendighet, hvis man skal få drillet inn nærteknikken som kreves på høyere nivåer.

Og bare for å avlive myten om at det ikke har noe å si, først som sist: slik spesialisering gjør at fotball for enkelte blir en karriere. Aldersbestemte landslag i dag består nesten utelukkende av spillere som har hatt befatning med akademier tidlig. Problemet er bare at med en årlig kostnad på, i verste fall, opp mot 100.000 – hvis man tar med turneringer og utstyr – er det veldig begrenset hvem som kan bli med.

Mine barn har vært så heldige å nyte godt av et slikt opplegg, og har som følge av det nådd et ferdighetsnivå over det normale. Jeg har liten tro på at de ville vært i nærheten av det nivået, hvis de var akademiene foruten.

På en fotballturnering med Norsk Fotballakademi, som er et slikt et, kom en av de andre fedrene på kvelden med en selvtilfreds betraktning om hvor spennende det var å følge lag «sammensatt av de beste i landet».

«Og det er forbløffende at nesten samtlige av de beste er blonde Bærums-gutter», bemerket jeg tørt og ødela stemningen. Dette var på ingen måte kritikk av akademiet – som ikke hadde annen måte å finansiere driften enn å ta seg betalt – men det var noe veldig merkelig med at det nesten ikke var noen der som tilhørte en annen etnisitet. Og dette handlet rett og slett om at det ble for kostbart for foreldre flest.

I Trondheim har man en ordning ved idrettslinja ved Strinda videregående skole, hvor de største talentene til Rosenborg får fri til å trene med a-laget. Samarbeidet mellom klubben og skolen er tett. Strinda er heldigvis en statlig skole, slik at ingen skolepenger er påkrevd for å kunne gå der. Riktig så heldig er man ikke i andre byer.

NTG er skolen mange andre Eliteserie-klubber samarbeider med. Den er privat og koster 60-70.000 kroner i året å gå på. Jeg vet det, fordi jeg har barn som går der. Det sier seg selv at prislappen kan bli en «showstopper» for en del unge talenter. I Nordlys sto det tidligere denne uka en artikkel om keepertalentet David Johnsen, som ble skjøvet ut av G16-laget i Nasjonal serie, fordi han ikke hadde råd til å velge å gå på NTG. Dette, selv om han hadde spilt fast for laget i lengre tid, og åpenbart var god nok.

4. mai skrev Nordlys-kommentator Maja Sojtaric et innlegg om dette, hvor hun mente at slik urettferdighet var noe vi ikke kunne være bekjent av. Hennes løsningsforslag var å legge ned NTG.

For meg fremstår løsningen som lite gjennomtenkt. NTG har gitt enormt mange unge talenter muligheten for å blomstre. Fra Tromsø er det, så vidt jeg vet, bare én spiller som har nådd Eliteserie-nivå de siste ti årene, som ikke har fått utdanningen ved skolen – Sebastian Tounekti (Bodø/Glimt).

Man trenger ikke skjære av seg foten for å bli kvitt en fotvorte. La idrettstalentene få blomstre – om det er på Strinda, NTG eller andre steder – men sørg for at denne muligheten er tilgjengelig for alle, uavhengig av om man er rik eller fattig.

Å forvente at fotballklubbene selv skal kunne finansiere alt, er naivt. Til det er konkursspøkelset en altfor hyppig gjenganger, selv på toppnivå. Løsningen må derfor bli en langt mer vidtrekkende form for statlig finansiering enn i dag. Og denne er tvingende nødvendig å få i gang raskt – både på bredde- og elitenivå.

Man trenger virkelig ikke ta opp tråden fra travsporten om at enkelte deltagere må starte med 100 meter tillegg. Vi bor tross alt i landet med best forutsetninger i verden for å få til likebehandling for alle.

Les mer fra Norsk debatt