(Tønsbergs Blad)

Jeg har nettopp lagt på røret etter en lang samtale med en venninne fra en annen kant av landet. Hun er fortvilet, som vi foreldre gjerne blir når barna våre er det.

Datteren hennes elsker å spille fotball. Hun begynte da hun var seks år, etter en heftig rekrutteringskampanje fra det lokale fotballaget på skolen, og har spilt siden.

De siste kampene har hun sittet på benken. Hun er elleve. Hun vil spille, men hun får ikke spilletid. Hun begynte under slagordet «breddefotball» og «fotball for alle». Det var lovnader om lek og moro for alle.

Plutselig var det ikke det lenger. Så sluttet hun.

Snur ryggen til

I det siste har det blitt vanskeligere og vanskeligere for henne å finne venner å være sammen med på skolen. De andre hilser ikke på henne lenger.

Hun er ikke en naturlig del av gjengen. De andre har ikke noe å snakke med henne om. De snur ryggen til. De er de samme barna som hun alltid har vært sammen med. Hun kjenner ingen andre. Nå må hun finne nye venner.

Ikke alle trenere er like interessert i de som ikke er så gode. Det er ikke kred for laget å ha dem med. Det er kulest å vinne.

De dårligste spillerne får skylda for at laget taper. De andre spillerne på laget plukker opp på det, og skjønner at de spillerne som ikke er så gode ikke er verdt å henge med heller. De slutter ikke frivillig, de som ikke er best. De glir sakte, men sikkert ut, fordi de blir sittende på benken.

De andre fortsetter å trene, og det blir flere og flere treninger og til slutt er det ikke tid til å henge med de som ikke fikk være med lenger.

Les også: Rekordhøye strømpriser: Folk kan ikke alltid velge når de bruker strøm

Topping av laget

En annen forelder kan fortelle om det samme, seleksjon og topping av laget fra ti års alder, men om engasjerte trenere, som sjenerøst gir av tida si, og som ønsker å ha med alle. Han forteller om en fortvilet trener som kjenner på press fra klubben om å toppe laget, og om foreldremøter der det tas opp at man ønsker at alle skal få være med og at alle skal få spilletid.

Klubbens styre minner vennlig om at virkeligheten er en annen. Det er de beste som skal videre, på barneskolen.

Jeg har snakket med mange. Jeg har møtt mange barn, unge og foreldre som er fortvilet over dette. Jeg er ungdomsskolelærer. Fra tid til annen får vi lærere pes for at vi ikke er gode nok til å inkludere alle. Noen blir stående utenfor. Det er for klikkete.

Hvordan tenker du vi skal klare å gjøre den jobben, når elevene våre opplever at det er helt ok å ekskludere andre på fritida, på organiserte fritidsaktiviteter? Hvordan skal vi klare å skape et miljø der alle er like mye verdt, når trenere lar 10–11 åringer sitte på benken fordi de ikke er gode nok?

Jeg skal love deg at vi jobber beinhardt for å lære barna deres at alle er like mye verdt, men det hadde vært fint med litt drahjelp.

Eneste sosiale tilhørighet

Jeg er ikke i tvil om at det er mye god innsats blant de som driver frivillighet blant barn og unge. Og dette innlegget er ikke et forsøk på å rakke ned på deg som er trener. Men tenk litt over den makta du har, og hvordan du bruker den. De barna som blir lokket inn i idretten, utvikler et brennende engasjement for den.

De har kanskje sin eneste sosiale tilhørighet akkurat der, og da er det fryktelig tøft å plutselig miste fotfestet fullstendig og bli stående helt aleine den dagen de oppdager at det er de som sitter på benken, kamp etter kamp, fordi de ikke er gode nok.

Å drive massive vervekampanjer for å lokke små barn inn i fotballen, for så å sitte med et bredt nok utvalg til en god mulighet for å drive kynisk seleksjon og toppe laget, er rett og slett ganske grusomt.

Etter fem år i en fritidsaktivitet der du har skapt sterke sosiale bånd, er det sosialt selvmord å bli dumpa. Er det virkelig så viktig å sitte med det beste laget?

Les også: Kampen mot magen

Fotballforbundet om barnefotballen

Under kan du lese det fotballforbundet selv sier om barnefotballen. Jeg tenker at jeg bare sier:

La barnet ditt velge en aktivitet der de har en reell mulighet til å bli – om de ønsker det. Begynn med orientering eller noe sånt i stedet.

Les mer fra Norsk debatt her

«Seleksjon er å gi noen enkeltspillere eller grupper et eksklusivt tilbud. Det kan være i form av flere treninger og kamper som ikke er åpne for alle som vil delta. Seleksjon skal ikke forekomme før tidligst det året spilleren fyller 12 år.

Topping er en seleksjon knyttet til kampen, hvor enkelt spillere får vesentlig mer spilletid enn andre, basert på ferdighetsnivå per dato. Topping er resultatbasert og ikke mestringsbasert. Dette skal ikke forekomme i barnefotballen. I barnefotballen skal alle spillere spille tilnærmet like mye».