«Hvor kommer du fra?», spør folk jeg møter. «Norge, hvor er det?»

Jeg har lært hva jeg skal si da, så det blir lettere: Oslo.

«Å, Oslo!» En palestiner og flere israelere nærmest spytter det ut, som om det var et råttent egg. Noe Oslo-avtalen kanskje er i deres øyne.

Ingen av partene legger tydeligvis noe positivt, eller fremtidsrettet i ordet, begrepet eller selve avtalen. Faktisk virker det som partene står lengre fra hverandre enn på lenge. Og verken valget i Israel eller mellomvalget i USA, der avisa Haaretz mener Netanyahu er en tapende part, ser ut til å kunne bedre situasjonen. Tvert imot.

Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993. Året før var det venstresiden i Israel som vant, noe som gjorde hele prosessen mulig. «Men statsminister Yitzhak Rabin var aldri overbevist,» sier en general jeg neppe bør navngi. «Og Arafat var en has been. Shimon Perez hentet ham opp fra de døde».

Palestinerne på sin side mener deres ikon ble lurt opp i stry, og at hele Oslo-avtalen bare er et verktøy for undertrykkelse.


Bosetning og bosettere er stikkord her. Det samme er byggetillatelser. Man kan ikke gå et skritt i Tel Aviv uten å støte på en diger kran i full sving. Ifølge Det sentrale israelske statistikkbyrået ble det bygget hele 68 970 bygninger på litt under et år. Dette var i sju forskjellige byer – ingen i Gaza eller på Vestbredden.

Derimot er det flest palestinske arbeidere på byggeplassene. Det skal bli plass til en økende befolkning, men ikke der det behovet er størst.

Verre nå?

Blir situasjonen enda verre nå, med Netanyahu + ytre høyre ved makten? Jeg spør alle jeg møter. De fleste svarer overraskende nei.

Kanskje fordi det nesten ikke kan bli verre.

Ingen her liker ordet apartheid, med de vedgår at det er store forskjeller. En palestiner kan for eksempel ikke fly fra hovedflyplassen Ben Gurion i Tel Aviv, men må reise via Amman, og der går det ikke så mange direktefly mot Europa. En kelner i Jeriko på Vestbredden har en fetter i Norge, men regner ikke med å kunne besøke ham.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Problemene skyldes ikke bare israelerne. Som Le Monde skriver er Arafats Fatah og de andre grenene av PLO hjernedøde. President Abbas er 87, og nekter å utskrive nyvalg.

Han ville ikke få stemmen til sin egen sønn engang, sier en Fatah-veteran. Israel frykter at Hamas vi ta over Vestbredden også.

Ny motstand

Situasjonen er ganske fastlåst, men fremdeles spent. For noen dager siden ble tenåringen Mahdi Hashash drept i Nablus.

Soldater eskorterte israelske religiøse som skulle besøke Josefs grav der. Som så ofte ellers, er det to versjoner om måten han ble drept på. Men det er ikke første gang én eller flere unge palestinere blir drept i konfrontasjon med israelske soldater, som har ordre om det.

En ny metode? Det tror en gammel, opprinnelig fransk politimann. «Jeg har begynt å forstå dem,» sier han etter lengre betenkningstid. De er så unge, og har ikke tro på noe, eller noen lenger.

Den erfarne etterforskeren tror det blir flere slike angrep. Kanskje opptil flere hver dag. Situasjonen minner ham om Algerie.

Beirut

Tross alt er mange israelere optimister. Etter dette korte oppholdet deler jeg ikke den følelsen.

Det er for mange skrikende forskjeller.

Over to prosent av en befolkning på snart ti millioner lever i fattigdom, ifølge organisasjonen Latet. Og det går mest utover barna.

På skolen er det de flinkeste som blir best ivaretatt, den fremtidige eliten. Den får kanskje glede av de siste avtalene Israel har undertegnet med flere arabiske land, sist med Libanon.

Den er det all grunn til å glede seg over, etter så mye krig og kriser som har vært mellom de to landene. Kanskje Beirut blir det nye Oslo.

Les mer fra Norsk debatt