Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger

Jeg er veldig interessert i OL. Mye mer i vinter-OL enn i sommer-OL, selv om mine første minner fra de olympiske leker stammer fra OL i Mexico, 1968.

Jeg var 12 år, og mamma hadde redd opp til meg på sofaen i stua. Hun skjønte at poden måtte se alt. Jeg elska boksing. Og fikk jeg med meg Black Panther-demonstrasjonen etter 200-meterfinalen? Om jeg gjorde! Det gikk ikke lang tid før jeg hadde plakaten «Black is beautiful» på gutterommet (nydelig dame).

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Vi så alt i svart/hvitt, og skrudde på TV. Altså NRK. Nå er vi i 2022, og alt er helt annerledes. Jeg liker at jeg kan se farge-TV, men alle de andre forandringene er bare «ræl» - på min dialekt er det ensbetydende med «plunder og heft». (Jeg hører på radio at vår nye kulturminister elsker det uttrykket, og jeg er enig. Plunder og heft er bare ræl.)

Står jeg opp 03.15 for å se 1. omgang i storslalåm? Nja … kanskje. Men helst venter jeg vel til andre omgang 06.45. Det jeg skal fram til er at - enten jeg står opp da eller da - så blir irritasjonen over TV-sendingene større og større for hver dag som går. Jeg orker rett og slett ikke mer av sånne kommentarer:

«Tarjei Bø får nå sin sølvmedalje på Discovery pluss - mens vi gleder oss til fortsettelsen av lagkonkurransen. Vi er tilbake etter en liten reklamepause.»

Jeg har en mannsalder i mediebransjen, og veit at det koster å ha journalister i arbeid. Men dette er sjølmord. Ungdommen ser nesten aldri lineær TV - «og hvorfor skal jeg se på langrenn, når mesteparten av tida går med til å se på reklame for brød med surdeig»?!

Her kan du lese flere kommentarer av Arild Rønsen

Jeg skjønner ungdommen godt. Og noen må ta grep, før det er for seint. Om fire år i Torino er det nesten bare pensjonister som ser OL - og de fleste av dem sitter og knoter med fjernkontrollen, som de til slutt ikke finner ut av.

Jeg forstår at idretten må utvikle seg i takt med teknologien. Men er all utvikling av denne typen av det gode? I min barndom, da jeg satt på fanget til faren min, visste jeg sånn omtrent hvem som hadde vinni et hopprenn da løperne hadde landa.

I dag er jeg overlatt til et mylder av grafikk som skal fortelle meg hva som skjedde i første omgang - men først av alt: Været! Baktrekk og oppdrift! Det er til og med forskjell på det baktrekket og den oppdriften hopperen får over kulen, og hva som venter nederst i unnarennet!

Les også: Norsk herrelangrenn trenger en leksjon i olympisk dannelse

Jeg spør meg sjøl: Da jeg vokste opp, vant Torgeir Brantzæg, Bjørn Wirkola og Toralf Engan så å si alle hopprenn de stilte opp i (når ikke Veikko Kankonen eller Helmut Recknagel stakk kjepper i hjula).

Hadde de som vant alltid værgudene på sin side?

Så blir det selvfølgelig ikke bedre av at OL arrangeres i et militærdiktatur, ei heller av at den første dopingsaken rammer en deltaker som a) egentlig er for ung til å delta, og b) representerer en nasjon som strengt tatt ikke har lov til å delta – fordi det er snakk om et gjennomdopa diktatur.

Les mer fra Norsk debatt her

Framtida for OL på TV? Noe må skje. Før Discovery får sagt «konkurs», kan det være slutt på det hele. Vi gidder ikke.

NB! Denne artikkelen går fra avsender idet «våre gutter» har tatt gull i skiskytterstafetten i Beijing. Hvilken stafett! Ingen reklamepauser kunne ødelegge disse øyeblikkene!