Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Den mest slitsomme perioden å følge med i norsk politikk, er i tiden rett etter et stortingsvalg. Mediene løper om kapp for å publisere mer eller mindre bekreftede rykter om statsrådposter, og når regjeringsplattformen er presentert og de nye statsrådene står på slottsplassen, skulle en ut fra avisoverskriftene tro det var fotball-VM som var over, ikke planleggingen av ny ledelse for landet vårt.
Dommen er hard: Fylker som ikke har en statsråd er tapere, de røk ut i gruppespillet.
Kommentatorer, lokale næringslivstopper og politikere står i kø for å understreke dramatikken i at akkurat deres egen region ikke har plass rundt kongens bord. Tidligere Senterparti-leder Liv Signe Navarsete feirer sitt eget partis historiske nye regjering med å uttale til NRK at «det er ein skuffelse» at ikke Sogn og Fordane får en statsråd. Ansvarlig redaktør i avisa Firda Kai Aage Pedersen følger opp med at «det som var eit stolt statsrådsfylke blir i beste fall premiert med eit par veskeberarar».
Når fylkets stolthet står på spill får det heller være at landets de facto viseministre og mest innflytelsesrike rådgivere reduseres til «veskebærere». Det viktigste er hvor de kommer fra!
Ekstra redselsfullt er det så klart om naboen blir tilgodesett: Ingen statsråder fra Oppland i regjeringskabalen - Hedmark får tre. De andre fikk! I Agderposten uttaler Ap-fylkesleder Cecilie Knibe Kroglund at det er «uholdbart» at ikke Agder har plass ved Kongens bord.
I NRK kan vi lese at «Dei fire valkrinsane på Vestlandet deler tre statsrådar mellom seg. – Dette er dramatisk, seier politisk gjestekommentator i Stavanger Aftenblad Trond Birkedal».
Nei, det er på ingen måte dramatisk at en landsdel som har fungert som ren statsrådfabrikk for regjeringen vi har hatt i åtte år, ikke lenger er like tungt representert.
Les også: Ap og Sp redder campus Nesna, men de ansatte har fått jobb andre steder
Selv i Trøndelag kan vi lese at det er gæli, for selv om halve regjeringsapparatet omtrent er trøndere, kan vi lese i Adressa - en avis med en lang historie for uttalt fylkessjåvinisme - at alarmen bør gå på Folkets Hus i Trondheim: Det er for få sør-trøndere!
Sentrum/periferi-aksen er svært viktig for å forstå norsk politikk. Men når den får dominere totalt ender vi opp med å få servert gjensidig utelukkende politiske forklaringer fra kommentariatet: Mens Nordlys på lederplass kaller Arbeiderpartiets statsrådssammensetning «et nettverk av personer sentralt og nært hverandre plassert i og rundt hovedstaden», kan vi i Avisa Oslo lese at grunnen til at Senterpartiet har brutt sine løfter om Ullevål sykehus skyldes at Arbeiderpartiet er for lite opptatt av hovedstaden.
Denne seremonielle skyldfordelingen er resultatet av en politisk kultur de folkevalgte og mediene lærer hverandre opp i: Ditt eget fylke først. For hva annet kan det liksom bety at du representerer et valgdistrikt, enn at du i alt du gjør skal slåss for valgdistriktet?
Vel, det kunne betydd at du tar med deg perspektivene, interessene og særtrekkene ved akkurat din landsdel til et nasjonalt parlament der hver enkelt representant har et ansvar for å jobbe samvittighetsfullt for å sørge for de beste løsningene folk folk i hele landet, uansett hvilken landsdel du representerer. En kultur der det var en selvfølge at det noen ganger er andres tur.
Men det ville forutsatt at det var ansett som innenfor å noen ganger argumentere offentlig for et annet fylkes interesser, og det har norske politikere og medier påfallende lite trening i. Vi ler gjerne av hvor dysfunksjonelt det amerikanske politiske systemet er når enkeltrepresentanter i kongressen kan blokkere hele lovpakker for å sikre penger til sin egen valgkrets. Så vender vi blikket mot vårt eget parlament og heier vilt i neste match.
Les også: Det haster med å skille Troms og Finnmark
Denne ideen om at det går ut på det samme å representere en valgkrets og være en slags lokaliseringsstrid-gladiator, er for det første en tåpelig fordumming. Det får politikere til å bruke tiden på spørsmål som burde interessert en folkevalgt i et moderne demokrati midt på leggen, som lokaliseringen av hvor overhodet for kirken skal holde til.
Men viktigst: Det er helt ødeleggende for maktfordelingen mellom sentrum og periferi i Norge. I stedet for å bygge en kultur for å ansvarliggjøre stortingsrepresentanter og ministre til å ha blikk for hele landet uansett hvor de er fra, bidrar de tradisjonsrike klagerundene i medier og på fylkesbenkene til det motsatte: Det underbygger forventningen (og myten) om at en statsråd alltid kommer til å tilgodese sine egne, og at landsdeler alltid skal slåss om ressursene, uansett hvor ufornuftig det er.
Gjett hvem som tjener på det.
Resultatet av denne kulturenkunne vi for eksempel bevitne den gangen Adresseavisen kjørte en årelang og blodharry kampanje for å få staten til å rulle over lille Tynset, og heller legge 20 statlige arkivarbeidsplasser til Trondheim. En skulle tro at en storby gjorde klokt i å ha et raust blikk for småkommuners behov i nabotraktene fremfor å så åpent blottlegge sine provinsiell-passiv-aggressive mindreverdighetskomplekser, men denne politiske kulturen får virkelig frem det verste i oss noen ganger. Heldigvis tapte Trondheim det smålige slaget mot Tynset om Norsk helsearkiv.
Les også: EU truer bunaden
Den overdrevne dyrkingen av mitt fylke først-kulturen gir åpenbart de største og mektigste regionene mer makt, og forringer kvaliteten på politiske beslutninger. Mens landsdelene slåss til blods om samferdselsmilliarder, ender de største prosjektene likevel opp i de mest sentrale strøkene. Når Nasjonal transportplan (NTP) behandles, forsvinner jo alle hemninger. Behandlingen av det mest omfattende politiske planverket Stortinget hver periode begir seg ut på, er en orgie i løfter og overbudspolitikk uten blikk for helheten, og det varer i månedsvis. Resultatet blir alltid - forutsigbart nok - et overfylt dokument av «seire» for hvert enkelt fylke, og som i praksis gir de største og mektigste mulighet til å vinne når midlene faktisk skal fordeles.
Forsvarets langtidsplan (LTP) er et annet eksempel. I denne øvelsen skal fylkesbenkene og fylkespolitikerne forsøke å overbevise regjering og Storting om at det utelukkende er hensynet til rikets sikkerhet og tunge forsvarsfaglige vurderinger som gjør at de tilfeldigvis ønsker de største basene, investeringene og lokaliseringene til akkurat sitt fylke.
Regjeringen er ikke et representativt, folkevalgt organ. Det vil til enhver tid være fylker som er for dårlig representert. Enkelte har all grunn til å være misfornøyde med manglende representasjon - spesielt i nord. Men dyrker vi en politisk kultur der forventningen er at du først og fremst skal slåss for dine egne, er det de aller største som kommer til å vinne. For bak de sør-trønderske, vestlandske (og til og med Oslo-baserte!) krokodilletårene finner du de politiske kraftsentrene i Norge, og det er ikke sjeldent at de gir oppsiktsvekkende blaffen i andres behov. Det hadde ikke behøvd å være slik.