Gå til sidens hovedinnhold

«Generasjon Utøya» - nå er AUF’erne aktivister, ikke ofre

«Generasjon Utøya» er svært gripende, men er en helt annerledes film enn hva som tidligere er skildra på lerretet. Nå handler det om politikk. For Anders Behring Breiviks angrep var ikke retta mot «alle». Heller ikke mot «demokratiet». Målet var AUF og Arbeiderpartiet.

Får vi aldri nok av fortellinger om 22. juli? Det enkle svaret er vel egentlig nei. Og radiodokumentarene som stadig kommer er hjerteskjærende. Terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya for snart ti år siden er det mest grusomme som har skjedd i Norge siden andre verdenskrig. Anders Behring Breiviks udåd står i en særstilling:

77 drepte, og et ukjent antall skadd for livet. Ugjerninger utført av «en av oss»; en tilsynelatende helt vanlig ungdom med oppvekst på vestkanten i Oslo. Han har fortid i Frp, uten at noen har brukt dette mot Fremskrittspartiet. Og dét skal AUF ha – de har aldri dratt «Frp-kortet».

Likevel tvinger debatten om det politiske grunnlaget for terroren seg på, nå når 10-årsdagen snart skal markeres. For vel var ugjerningene et angrep på det norske demokratiet, som sådan. Men det var også spesielt retta mot AUF og Arbeiderpartiet. Anders Behring Breivik valgte seg ikke tilfeldig ut regjeringskvartalet. Nei, for der var det sosialdemokratiet som regjerte. Og på Utøya var morgendagens sosialdemokratiske ledelse samla til noe så fredelig som en sommerleir for ungdom.

Hvis vi tenker oss ei dartskive som Breiviks mål, så befant ytre seg høye seg utafor skiva. Ytre høyre sto aldri i terroristens kikkertsikte. Bulls eye? Det var AUF og Arbeiderpartiet. «Kulturmarxistene» - de som representerer alt Breivik hadde lagt for hat. De som innerst inne ønsker at muslimene skal overta Europa. Som Sylvi Litshaug sa det, i posisjon som justisminister: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.»

For to år siden fikk vi «Utøya 22. juli». «Generasjon Utøya» er en helt annen type film. Vi følger sentrale AUF’ere som overlevde terrorhelvetet. Først og fremst Ida Libak og Kamzy Gunaratnam. Ida ble seinere leder i AUF. Kamzy er i dag varaordfører i Oslo, og blir stortingsrepresentant fra Oslo etter valget i høst.

Men i denne filmen er de først og fremst «overlevende». Sterke, unge kvinner. Ina er fortsatt prega av usikkerhet og angst, mens den framgangsrike Kamzy beskriver sin reise i politikken sånn: «I dag er jeg hvit mann i hodet; berettiga til alt; jeg tar plass.»

Filmskapernes budskap kan komprimeres til dette enkle: Terroristens tankegods lever fortsatt i vårt samfunn. Ord kan bli til vold. Og vi fikk dessverre bevis på dette en dag i 2019, da Philip Manshaus gikk løs på en moské i Bærum, i den hensikt å drepe så mange muslimer som mulig. Også han - «en av oss».

PST sidestiller faren for høyreekstremistisk terror og islamistisk terror, og det er ingen grunn til å betvile etatens ekspertise. Men det er et faktum at så langt i dette landet har høyreekstremistene «regjert» denne statistikken.

Mordbrannforsøket mot Oktober-bokhandelen i Tromsø i 1977. Bombe mot 1. mai-toget i Oslo 1979. Hadelandsrapene tidlig på 80-tallet. Drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia i 2001. Utøya/regjeringskvartalet 22. juli 2011. Angrepet på Al-Noor Islamic Center i 2019.

«Generasjon Utøya» er en veldig politisk film. Mer enn som ofre, beskrives AUF’erne som politiske aktivister. De skal redde kloden, liksom – for å benytte en språkbruk filmens hovedpersoner gjerne tyr til. Den er viktig for alle som ser den – det er vanskelig å gå ut av kinolokalet etter å ha sett den. Men den fungerer nok aller best som indremedisin i sosialdemokratiet.

Mange som ser denne filmen vil finne trøst i plakaten som står på Kamzys skrivebord:

«What would Beyoncé do?»

«Generasjon Utøya» har kinopremiere 23. april.

Generasjon Utøya

Regi: Aslaug Holm og Sigve Endresen

Produsert av Tore Buvarp i Fenris film