Georg Wolff (1914-1996) kom i april 1940 til Norge som SS-offiser i en gruppe på 200 mann som skulle utgjøre grunnstammen for det tyske Sikkerhetspolitiet i det okkuperte Norge.

26-åringen deltok først i jakten på Gulltransporten. Etter hvert ble han installert som sentral medarbeider i Sicherheitsdienst (SD) – SS-sjefens egen etterretningstjeneste – som nå var en del av det som på folkemunne i Norge ble omtalt som «Gestapo».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

«Meldungen»

Wolff blir beskrevet som en gløgg og sjarmerende mann som pleide kontakt med mange norske kulturpersonligheter, og som gjerne lyttet til ikke-nazisters argumenter. Men med – etter hvert – gode kunnskaper om Norge og nordmenn, var han også en farlig motstander.

I flere år var det en av hans viktigste oppgaver å skrive «Meldungen aus Norwegen», en rapport som med jevne mellomrom ble distribuert til nazitoppene hjemme i Tyskland. Den skulle gi et mest mulig utilslørt bilde av forholdene i det okkuperte landet.

Wolff sto også bak tysk spionasje mot norske NS-kretser.

De siste krigsmånedene tjenestegjorde han som sjef for SD i Oslo-området.

Alte Kameraden

Wolff ble etter krigen holdt tre år tilbake i Norge for å fungere som vitne i saker mot tyske krigsforbrytere. Han ble verken siktet eller tiltalt for noen av sine handlinger under krigen.

Da han i 1948 kunne reise hjem til Hamburg-traktene, ventet kona Hanna og parets lille datter. Wolff hadde i 1944 giftet seg med sin tyske sekretær, som måtte slutte i jobben og returnere til Tyskland.

Få måneder etter at han kom tilbake, fikk Georg Wolff kontakt med sin gamle SD-kamerat Horst Mahnke, som han hadde studert medievitenskap sammen med før krigen. De to ble hyret av en organisasjon for kaffeimportører til å reise rundt i landet og kartlegge den omfattende kaffesmuglingen. Etter knapt to års arbeid, skrev de en rapport om det de hadde oppdaget.

Les også: Da Quisling deporterte opprørske prester til Lillehammer

Kaffesmuglerne

Dette arbeidet ble plantet hos den unge sjefredaktøren i det relativt nye magasinet «der Spiegel», som engasjerte de to kaffedetektivene for å omredigere informasjonene til en artikkelserie.

Den konkluderte med at det stort sett var tvilsomme utlendinger – overlevende fra konsentrasjonsleirene – som sto bak den omfattende smuglingen. Bakmennene ble beskrevet som ytterst lite sjarmerende personligheter med utenlandske navn, som alle lød mistenkelig jødiske.

Smuglerne ble beskyldt for å snyte den nye, vesttyske staten for et årlig milliardbeløp i D-mark.

Den antisemittiske tonen var så grov at Den jødiske menigheten i Hamburg gikk til sak mot utgiveren. Sjefredaktør Rudolf Augstein leverte i sakens anledning en sterkt nedsettende beskrivelse av saksøkerens jødiske advokat på trykk i eget blad – men ble likevel frikjent.

Sjefredaktørene

Og leserne elsket åpenbart kriminalreportasjer med antijødiske under- og over-toner. Så enden på visa ble at både Georg Wolff og Horst Mahnke fikk fast ansettelse. Først var begge avdelingsledere – Wolff, i tillegg til en voldsom produksjon av artikler og serier. I 1959 ble Mahnke hentet til Springerpressen, som gjorde ham til sjefredaktør for et ukeblad. Få måneder senere ble Georg Wolff tilbudt stillingen som sjefredaktør i Spiegel.

I 1992 offentliggjorde mediaforskeren Lutz Hackmeister en større artikkel i venstresideavisen «Taz», der han avslørte Spiegels brune historie. Det var ikke bare SS-kapteinene Mahnke og Wolff som hadde arbeidet for reportasjemagasinet. Hackmeister kunne ramse opp den ene stornazisten etter den andre, som hadde spilt ulike roller i Spiegels tidlige år.

Forskeren mener at de tidligere SS-folkene nærmest systematisk ble hentet inn og benyttet til å skrive lange avhandlinger over temaer som de selv hadde stelt med i egenskap av Gestapo-medarbeidere.

Selv flørtet sjefredaktør og gründer Rudolf Augstein hemningsløst med innflytelsesrike kretser av gammelnazister i det liberale partiet FDP. Han oppnådde sågar å bli valgt inn en periode som medlem av Forbundsdagen.

Samfunnsrefser

I 1962 ble Spiegel-gründeren og hans høyrehånd anholdt og varetektsfengslet for tre måneder – beskyldt for å ha begått høyforræderi med en artikkel om katastrofalt dårlige forhold i forsvaret. Det hele handlet om politiske intriger og personlige motsetninger med forbundskansler Konrad Adenauer og forsvarsminister Franz Josef Strauss. Da bataljen var overstått, måtte forsvarsministeren forlate sin taburett, mens en rasende Adenauer forsøkte å tørke av ansvaret på etterretningssjef Reinhard Gehlen.

Siden «Spiegel-Affæren» var magasinet en fryktet samfunnsrefser, og det ble etter hvert oppfattet som ganske venstreorientert. Glemt var 1950-årene og den intense flørten med den ekstreme høyresiden. Nå ble Spiegel bladet for studenter og den kritiske middelklassen. Bladet hadde i flere årtier monopol på undersøkende journalistikk, leverte ukens korrekte meninger og beskjeftiget seg på et høyt nivå med kunst og kultur. Redaktør Augstein karakteriserte ved flere anledninger bladet sitt som «demokratiets skjold».

Murens fall og Stasi-arkivets hemmeligheter ble grundig presentert, uten at det i Spiegel kom frem at også Spiegel flere ganger var blitt narret av den østtyske etterretningstjenesten til å bringe fake news fra den østberlinske trollfabrikken.

Her kan du lese flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad

Spiegel-skandalen

Den store katastrofen traff nyhetsmagasinet for tre år siden, da det ble avslørt at stjernereporteren Claas Relotius hadde diktet opp mange av sine prisbelønte artikler. I prosessen som fulgte, ble det klart at andre journalister hadde forsøkt å advare om at ting ikke kunne stemme. Middelaldrende, mannlige sjefer vendte det døve øret til - og mente at deres egne instinkter ville fanget opp juks. Så Relotius fikk fortsette i flere år med å svindle sine lesere.

Denne gangen skulle det i hvert fall ikke feies noe under gulvteppet, lovte redaksjonssjefene i Hamburg. Et par av dem måtte sågar ta sin hatt. Siden har redaksjonen arbeidet med kritisk gjennomgang, avpubliseringer, unnskyldninger – og en stor porsjon offentlig selvpisking. NÅ er rutinene endret - og ALT skal fremover gjøres for å hindre at noe lignende kan skje igjen.

Hitler-dagbøker

Situasjonen minner om da konkurrenten Stern i en årrekke måtte slåss for å komme tilbake på banen, etter den ufattelige køpenickiaden i 1983 med Hitlers dagbøker – som viste seg å være plumpe forfalskninger. Opplaget falt som et blylodd og utgiverne viste ikke sin arme råd, der de måtte se i øyene at leserne ikke er så dumme som de alltid hadde trodd – og at det tar lang tid før juks og simpel løgn blir glemt og tilgitt.

I våre dager har de fleste medier sin egen redaksjon for dypundersøkelser og de sosiale mediene flyter over av kloke (og mindre gjennomtenkte) kommentarer til det meste.

Så hvorfor bruke penger på en halvgod publikasjon full av lett venstreorientert/grønn pekefinger-moralisme?

Les også: Nazi-gate gjennom tidligere konsentrasjonsleir

«Ikke klokt»

De brune flekkene fra 50-tallet er fortsatt et pinlig tema. Tidligere sjefredaktør Hans Detlev Becker var 86 år gammel, da han i 2007 avviste at det hadde vært en bevisst politikk i bladet å ansette medarbeidere med tvilsom CV fra nazitiden. De tok alle kompetente folk som det gikk an å få fatt på – forutsatt at disse hadde vært gjennom den rettslige «avnazifiseringen». Den som hadde klart seg der uten alt for streng bedømming, kunne altså få jobb hos Spiegel.

Men han vedgikk at det nok ikke hadde vært særlig klokt.

«Har De skutt jøder?» skal ha vært det eneste kritiske spørsmålet som Georg Wolff måtte svare på under jobbintervjuet med Rudolf Augstein.

I det første 1960-nummeret av «der Spiegel» står Georg Wolff oppført i kolofonen som «stedfortredende sjefredaktør». I nummeret etterpå var navnet forsvunnet.

Han forteller selv sine – ikke publiserte – erindringer fra 1986 at det var tjenestetiden i Norge som til slutt bet ham i halen. Gründer Augstein hadde kommet i tanker om at det kanskje ikke ville gjøre seg, hvis det skulle bli kjent at bladets øverste sjef var en tidligere SS-Hauptsturmführer.

Uten champagne

Wolff fortsatte i bladet til sin pensjonering i 1978. I alle år etter krigen, pleide han nær kontakt med sine venner og kontakter fra årene i Oslo. Wolff ble en slags børs for utveksling av nyheter og meldinger mellom gammelnazister i Norge og Tyskland. Han holdt også kontakten med sine gamle kamerater fra Gestapo og SD.

De siste 20-30 årene har Spiegel beskjeftiget seg intenst med alle de tyske firmaene og institusjonene som har fått faghistorikere til å foreta en kritisk undersøkelse av sin egen nazihistorie. For manges vedkommende bød arkivene på glemte – men groteske – avsløringer av omgang med slavearbeidere og lefling for regimet.

En lignende kikk på Spiegels tidlige historie ville sikkert – i dagens Spiegel - utløse sjokkerte oppslag. Men HER må nok leserne belage seg på å vente lenge.

Ignorert historie

I 75-årsåret blir det sprettet få champagnekorker i Spiegel-sentralen. Nå gjelder det nemlig å se fremover, og få lagt den ødeleggende fake-news-skandalen bak seg. Staben dropper festlighetene, holder interne seminarer og utvikler strategier for å hindre at lignende katastrofer kan inntreffe på nytt.

Les mer fra Norsk debatt her

Georg Wolff døde fire år etter at hans mørkebrune bakgrunn ble gjort kjent av Lutz Hackmeister. Så vidt jeg vet, ytret han seg aldri til avsløringene. Det skulle ta mange år før Spiegel-ledelsen – og store deler av tysk presse – sluttet med å ignorere bladets egen SS-historie.

En konsekvens fikk avsløringen riktig nok for Georg Wolff. Ved hans bortgang i 1996 ble dødsfallet IKKE omtalt i bladet, hvor han i 27 år hadde vært en sentral medarbeider.