Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Spania vil ha betalt permisjon for kvinner med alvorlige menstruasjonssmerter.
Som om ikke det var nok smerter for kvinner med jævlig vond mens – også kjent som endometriose – skal de nå stigmatiseres ytterligere gjennom en helt egen permisjon. Det vil etter min mening bare bidra til å sykeliggjøre disse kvinnene.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Feil løsning
Det første jeg tenkte da jeg leste om forslaget fra den spanske regjeringen, var at mensenpermisjon er en helt feil løsning. Å rette et tiltak mot et helt kjønn er unødvendig og kan virke stigmatiserende, i stedet for å prøve å finne tiltak som kun treffer de 10 prosentene av kvinner som sliter med endometriose.
Jeg planla å skrive et innlegg om hvorfor tillitsbasert ledelse og fleksibilitet på arbeidsplassen er en bedre løsning. Har du dette på plass, trenger du verken mensenpermisjon eller andre tiltak. Du har i stedet et arbeidsforhold hvor du blir vurdert etter leveransene dine, ikke når du stempler inn og ut, og lederen din stoler på at du gjør det du skal, og du kan ta en dag «av» uten nærmere forklaring.
Ja, det finnes sånne arbeidsplasser, og det er de som klarer å tiltrekke seg og å beholde talentene.
Skam over uvitenhet
Men så begynte jeg å lese meg opp på endometriose, og ble skremt over hvor lite jeg vet om den og beslektede sykdommer. Som kvinne skammer jeg meg over min uvitenhet om noe som rammer så mange av mine medsøstre, som ofte lider i stillhet. At jeg, som er generelt opptatt av og mener mye om kvinners stilling i samfunnet, ikke visste noe om endometriose, som berører 10 prosent av fruktbare kvinner, tar jeg som et tegn på et større problem i vårt samfunn: kvinners helse er nedprioritert. Det får for lite oppmerksomhet, og det forskes altfor lite på.
Les også: Fitte er et synonym, ikke et skjellsord
Kvinner med endometriose er kjærester og mødre, døtre, ungjenter og arbeidstagere. De er studenter og uføre og professorer. Så uendelig mye går tapt, både menneskelig og økonomisk, i den blodige smertepølen som endometriose kan være.
Men å gi mensensmerter en egen permisjonsrett er ikke løsningen, selv om intensjonen sikkert er god. Det blir som å sette plaster på et skuddsår.
Et kostbart problem
Jeg tror det vi må gjøre er mer systemisk: vi må bekjempe tabuene, sikre forskningsmidler, og få løftet dette på dagsorden. Og det haster.
Kvinnehelse har i alt for lang tid vært nedprioritert. Det forskes for lite på en rekke sykdommer som utelukkende eller i hovedsak rammer kvinner.
Den viktige debatten om kvinnehelseforskning har fått nytt liv i avisspaltene den siste tiden. Det er bra, for mangel på slik forskning er en samfunnsutfordring. Disse sykdommene går ut over helsen og livskvaliteten til hundretusener av norske kvinner i alle aldre, og dermed berører de også kvinnenes familier: menn, barn, gamle og unge.
Og selvsagt går det utover arbeidsgivere. Visste du at en ukes sykefravær koster en bedrift i snitt 17.000 kroner?
Hvordan løse dette?
Det er opplagt at en ganske utbredt lidelse som endometriose er en stor belastning, både sosialt og økonomisk. Likevel snakker vi knapt om det og vet enda mindre. Hvordan skal vi løse dette?
Jeg tror at forsking er det vi som samfunn må satse på. Som det står på nettsidene til Endometrioseforeningen: «Hadde flere visst om endometriose, hadde vi allerede hatt en kur».
Jeg er hverken ekspert på helse eller forskning. Men jeg har en plattform, og kan jeg bidra til å spre kunnskap og å skape debatt om noe så viktig som kvinnehelse, så gjør jeg det – ekspert eller ei.
Så kan vi snakke mer om tillitsbasert ledelse og fleksibelt arbeidsliv en annen gang.