Jada, vi journalister har for vane å sette ting på spissen. Men begge de to overstående påstandene har sannheter i seg.

Den norske åpenheten mot verden blir kraftig satt på prøve av korona-epidemien nå når regjeringen nekter innreise for tusenvis av sesongarbeidere - blant annet til det tradisjonsrike lofotfisket.

For ikke så mange tiårene siden var det Kuwait som ble brukt som skrekk-eksempel der usunn petroleums-økonomi fikk usympatiske oljesjeiker til å leie inn utlendinger til å gjøre drittjobbene for seg. Nå er vi kommet hit i Norge også.

LES OGSÅ: Trygler tusenvis av arbeidstakere om å bli igjen i Norge

I alle fall viste Fredrik Solvang en tydelig kurve i gårsdagens Debatten på NRK:

På bare 20 år er den utenlandske arbeidsstyrken i kongeriket tidoblet, fra rundt 25 000 utlendinger ved årtusenskiftet, til vel 250 000 i dag. Og nå er vi blitt så avhengige av dem at vi ikke engang klarer å ta oss av lofot-torsken selv.

I alle fall hvis vi skal tro eierne av fiskemottakene rundt omkring på kysten:

Noen roper nok så høyt de bare kan, i håp om at de skal klare å presse fram en dispensasjon på samme måte som jordbærbøndene fikk i vår. De kan argumentere med at mat er samfunnssikkerhet, og at fiskesløyerne derfor gjør en samfunnskritisk oppgave.

Mange peker også på at det dreier seg om spesialisert arbeidskraft, folk som kommer tilbake hvert eneste år for å utnytte Lofot-sesongen. Og underhånden legger også noen til at de er bare glad til: polakker og litaurere er nemlig mye flinkere til å jobbe enn bortskjemte nordmenn, og også mer fleksible, hevder de.

Til det svarer arbeidstakersiden at det finnes en usunn økonomi der oppe langs kysten, og at ordet fleksibel ikke alltid er et honnørord. For timelønna kan i mange tilfelle bli holdt på et ok nivå, men så kommer arbeidstidsordningene - eller rettere, mangel på slike.

Les flere saker fra Nettavisen - Norsk debatt

Mange er innleid gjennom byråer der de må godta lange dager uten overtid eller rett til sykepenger, i tillegg til uværsdager uten fisk - som fort kan bety dager uten jobb. Når du så i tillegg må betale dyre penger i leie for et flersengsrom i ei brakke med dusj på gangen, er det ikke rart at mange nordmenn betakker seg.

Så er det da også tydelig at paradoksene står i kø:

For samtidig som vi plutselig står i fare for å mangle 250 000 arbeidstakere i landet, så står omtrent 200 000 nordmenn i ledighetskø. Alle skjønner at det ikke bare er å flytte disse rundt, så er problemet borte. Men det går sannelig an å lure på hvor NAV er blitt av - mastadonten som etter reformen skulle bli både sosialkontor og arbeidskontor:

Er det kanskje mye enklere å bare være sosialkontor? Det må vel finnes noen arbeidsledige som kan tenke seg sesongarbeid i Lofoten?

For det vet vi jo at det gjør:

Senest i dag fredag kunne NRK hente fram historien fra Lofot-Tidende, om 23 år gamle Oscar Gurney fra Fredrikstad som har søkt jobb på hele 13 fiskebruk - og fått nei. Han er nemlig utdannet industrimekaniker, og er dermed overkvalifisert.

LES MER: Oscar (23) har fått nei fra 13 fiskebruk. - Jeg får høre at jeg er overkvalifisert

Jeg tror at paradoksene er der fordi vi ønsker at de skal være der. Vi kan gjerne diskutere det som et problem på NRK Debatten, men vi kommer ikke til å løse det før vi er tvunget til det. For innerst inne vet vi at vi tjener på det alle sammen:

  • Arbeidsgiversiden tjener på det fordi de får billigere, mer arbeidsvillig arbeidskraft som også er lettere å utnytte fullt ut i sesongene.
  • Arbeidstakerne tjener på en ordning der de ikke blir tvunget av NAV til å flytte på seg dersom de senere skulle få behov for dagpenger eller trygd.
  • Begge parter er glade for at det finnes håndverkere fra Polen og Litauen der ute, på privaten, når vi skal pusse opp badet eller kjøkkenet.
  • Og ikke minst tjener de øst-europeiske arbeidstakerne og familiene deres på det. Hvis ikke, hadde de nok ikke kommet.

Derfor legger alle ansiktet i bekymrede folder når vi diskuterer arbeidsinnvandringen som et "problem". Men det kommer nok ikke til å bli gjort så veldig mye for å løse det.

Slik er det når vi er blitt oljesjeiker alle sammen.