Michael Niaz Ali er tidligere gjengmedlem, og arbeider i dag med å bistå ungdom som vil ut av voldelige og destruktive miljøer. Dette er en bearbeidet og godkjent versjon av et innlegg på hans Facebook-vegg.

Det er på tide å kalle en «spade for en spade» og legge vekk overdrevet frykt for å ikke være politisk korrekt eller frykt for å bli stemplet eller bli kalt for både det ene eller andre.

Mine intensjoner er kun gode når jeg vil dele erfaringer og observasjoner knyttet opp til gjengproblematikken. Jeg har ingen fasit, men egne erfaringer, observasjoner og samtaler med enkelte i diverse kriminelle miljøer.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Spiller på frykt

Først og fremst: Det er viktig at ungdom fra territorielt stigmatiserte områder lykkes i samfunnslivet, og at dette er synlig. Slik kan ungdommer ha mer positive forbilder enn de etablerte gjengene, der kriminelle med masse penger ikledd merkeklær viser fram sine dyre biler. Altså noe vi spesielt kan se på sosiale medier, gjerne med en fengende låt i bakgrunnen.

Ungdomsgjengene fremstiller ofte seg selv som farlige og spiller på frykt for å kunne dominere situasjoner og områder.

På 80-tallet og 90-tallet, og litt ut i 2000-tallet var det et mye klarere bilde og synligere oversikt over gjengmiljøet i Oslo, da gjengene opererte i definerte områder og tilhørte ulike gjenger med påfølgende gjengnavn.

Selv om enkelte gjenger og fraksjoner fra denne perioden fremdeles er aktive - i motsetning til hva enkelte tror - så er gjengkriminaliteten nå mer basert i hvilken bydel du tilhører. Dette kan vi se i sosiale medier, ofte med korte videosnutter eller bilder av reelle voldshendelser, samtidig som gjengen poserer med skjulte ansikter i en finlandshette, svære kniver og gjengtegn knyttet opp til postnummer i bydelen sin.

Noen ganger blir snuttene utstyrt med tekster som «IKKE KOM TIL VÅR BYDEL». Slik vil de bevisst skape et bilde av at her er det farlig, og at det er «VI» som styrer bydelen.

Les også: Vi burde lære av den tidligere gjenglederen

I tillegg har enkelte nå begynt å bøtelegge andre ungdommer hvis du skal inn i en annen bydel enn den du kommer fra. Jeg ser også at det nå rekrutteres 12-åringer, som brukes av de eldre å holde utkikk på «vaktposter» der salg foregår midt på lyse dagen og barna ofte har nær relasjon til en storebror som allerede er etablert og transporterer narko hit og dit.

Noen av disse ungdommene er med på å skape en fryktkultur, og enkelte er i tidlig alder blitt gjengangere innenfor rettssystemet, med gjentatte, alvorlige voldsdommer. Så kan vi selvsagt debattere frem og tilbake når det kommer til underliggende årsaker hvorfor det er slik at enkelte går inn i et gjengmiljø.

Jeg vil heller påpeke visse likhetstrekk basert på mine observasjoner og samtaler i miljøet:

  • flertallet har en annen kulturell etnisk bakgrunn
  • mange har fraværende fedre i sitt liv, av ulike årsaker
  • de kommer fra lavere sosioøkonomiske klasser og opplever å ikke lykkes i skolen
  • ungdommene er dårlig integrert i samfunnet
  • de ser opp til andre kriminelle subkulturer, da spesielt fra England, med bruk av kniv og kleskode, språk, slang og ord
  • ungdommene føler seg utenfor samfunnet, og opplever krenkelser og diskriminering

Noen observasjoner og tanker

Det har vært veldig mange voldsepisoder knyttet opp til bruken av kniv den siste tiden. Jeg kjenner ikke konkret til de enkelte sakene personlig annet enn det jeg har lest gjennom media, men jeg har følgende påstand.

Går du rundt med kniv eller en annen type våpen på deg, så er du redd.

I motsetning til hvordan disse som gruppe ønsker å fremstille seg utad, så er de flest av dem som individer redde. Derfor velger de å bevæpne seg, med overvekt på kniver.

De er kanskje i konflikter med andre personer fra andre bydeler grunnet narkotikasalg, drittslenging mot hverandre, eller territorialkontroll. Ofte kan noen fra den ene bydelen ha hørt at den og den har sagt det og det, og da kan det eskalere helt ut av proporsjoner basert på rykter.

Eller så kan det være så lite som «blikking» - at en eller flere følte det truende at du så på dem. Blikking vil jeg hevde stammer fra fengselskulturen.

Hvorfor jeg påstår at disse som går med kniv er redde?

Mange av dem tiltrekkes kriminelle grupperinger fordi de ønsker tilknytning, følelse av samhold, å bli sett og få anerkjennelse. Det er naturlig, da mange av dem føler seg tilsidesatt, at de ikke passer inn - og at ensomhet og frykt for å stå alene i denne verden er skummel.

Mye er gjenkjennbart hos oss alle, da vi som mennesker er flokkdyr.

Les mer fra Norsk debatt

Forskjellen er at flokken de velger er preget av vold, trusler og frykt. Redsel skaper skam, og det er ikke gode følelser å ha når de aldri har blitt regulert av gode voksne rollemodeller. Mange av dem har aldri blitt møtt med trygghet, omsorg, og tør ikke stå alene. Derfor søker de trygghet i en type flokk som i den subkulturen de lever i føler de må beskytte seg mot andre flokker med våpen.

Jeg mener at det er ren flaks at det ikke har vært flere drap blant ungdommer her i landet.

Jeg har sett stygge voldsepisoder som har blitt lagt ut som skrytevideoer i sosiale medier internt til hverandre blant ungdommen. Selv hardbarket politifolk som har beslaglagt telefoner og fått tilgang til disse videoene forteller at de har snudd seg bort enkelte ganger, da innholdet er så stygt å se på.

En annen endring de siste årene er holdningen mot politiet. Ungdommene er ikke i nærheten av samme respekt for politiet som de hadde tidligere.

Når jeg selv skulle slutte med rus og vold, og ville ut av gjengmiljøet, så var det første jeg måtte gjøre å erkjenne at jeg hadde problemer. Når jeg erkjente de områdene jeg hadde problemer og gikk i dybden der, så først kunne jeg gjøre noe med problemene.

Velger vi å leve i fornektelse, ved ikke å kalle en spade for en spade, så kommer vi ingen vei.