Det var ofte den påfølgende – karakteristiske – latteren som fjernet det verste av brodden, når folkekongen en gang iblant tente på alle pluggene og lot sine undersåtter få vite hvor ubrukelige og dumme de var.

Lakeier på Slottet fikk kongens attest for å være mindre begavet. «De har da faen ta meg aldri tenkt», kunne han brøle. Slike utsagn kom gjerne som reaksjon, når en uheldig medarbeider forsøkte å forsvare seg med at «jammen jeg tenkte jo bare…».

En lakei forteller i Tore Rems siste bind i trilogien om kong Olav fra en stor slottsmiddag, hvor majesteten ikke var fornøyd med fremdriften på serveringen. Så han brølte at nå fikk tjeneren «for helvete se å komme med det fatet» – og det til tross for at det satt ministere og andre høytstående personligheter mellom ham selv og den ulykkelige servitøren.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

«Vakke så gæernt ment»

Seilervenner forteller i boka om hvordan han kunne skjelle dem ut på det groveste, men avslutte kaskadene av skjellsord med et klapp på hodet og en forsikring til den uheldige om at det «vakke så gæærnt ment, vet du».

Familiemedlemmer forteller i Tore Rems bok om flere lite sjarmerende sider ved den – utad – alltid storsmilende og vennlige monarken, som i norske medier (SÅ godt som) utelukkende fikk positiv oppmerksomhet. Hans brasilianske barnebarn husker ett av sin ungdoms julebesøk hos bestefar, som personlig tok imot på Fornebu med en klage på dattersønnens hårlengde: «Du ser ut som en jente», lød monarkens velkomsthilsen til 17-åringen Haakon Lorentzen. For å riktig understreke dette poenget, ga kongen det året ei dukke – altså en typisk «jentegave» – til prinsesse Ragnhilds sønn.

Tore Rem dokumenterer Olav den femtes svingende humør med henvisning med en mengde kilder, hvorav mange tilhører familiens absolutte innerkrets. Utbruddene kom spontant og mannen traff ofte midt i hjertet på den som ble utsatt for et rojalt raserianfall.

Her kan du lese flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad

Knegging

I offentligheten skulle ett påfallende personlighetstrekk – latteren – bety mer enn noe annet. Om han ikke ble Solkongen, ble han i det minste «Gla'kongen». Allerede på amerikaturneen i 1939, som Rem påpeker i det første bindet – var han blitt kalt «Olaugh». Slik den beskrives fra ungdommen av, synes latteren å ha begynt som et nervøst, for ikke å si nevrotisk trekk – rett og slett et uttrykk for dyp sjenanse. Men bare en sjelden gang iblant førte fistel-latteren til imitasjoner og parodier. Likevel – den stadige kneggingen ble gradvis en av kongens største ressurser.

Skrattingen hans – eller skal vi heller kalle det «kongelig knegging i fistel» – ble med årene et varemerke. Folk la merke til den og i kulissene ble dette trekket brukt i mer respektløse harselaser på lokale revyscener i det ganske land. Tore Rem forteller at kneggingen oppsto allerede da kongen var ung og at den i utgangspunktet var «et nervøst, for ikke å si nevrotisk trekk, et uttrykk for dyp sjenanse. Men den stadige kneggingen ble gradvis omgjort til kongens største ressurs».

Min konge

Undertegnede møtte gladkongen mange ganger, for som yngstemann i lokalavisa Dagningens redaksjon var det som regel min oppgave å stå grytidlig opp på påskeaften for å reise til Sikkilsdalen og fotografere skirennet for turistene på setra – og folket fra kongehytta. Olav lente seg alltid avslappet tilbake på skistavene og ga oss de bredeste smil som noen tabloidjævel kunne drømme om.

En marsdag i 1978 var kollega Rolf Dyrnes Svendsen og jeg på utrykning til Gardermoen. Regjeringen hadde akkurat besluttet å sende FN-styrker til Libanon. Så Rolf og jeg skulle intervjue soldater fra Lillehammer og hele Gudbrandsdalen, da et helikopter plutselig kom flaprende inn. Ut kom kong Olav – iført generals uniform men med fotformsko på føttene.

Eksplosjonen

Han inspiserte rekkene og stoppet ved hver tredje mann. «Hvor kommer De fra og hvorfor vil De til Libanon?» spurte han. Det var bare en annen fotograf og meg til stede – helt uvanlig i en slik sammenheng. Så vi hektet oss på og tenkte vel ikke nærmere over at det kunne være praktisk å holde et par meters avstand.

Plutselig fikk jeg en eksplosjon midt i ansiktet, da kongen bråsnudde seg og skrek inn i linsa mi at «NEI, jeg vil snakke med gutta i fred». Jeg hadde en følelse av å bli kastet opp i lufta, før jeg landet ganske brutalt noen meter lenger bak. Men det var nok bare en følelse – og den ble ikke bedre av at utbruddet ble avsluttet med mannens karakteristiske knegging.

Et par sekunder senere, ble lille meg tatt kjærlig hånd om av to medarbeidere fra Slottet. «Han mente ikke noe med det», trøstet den ene. «Kongen hater slik sammenblanding mellom det sivile og det militære», forklarte den andre.

Tabloidjævler

Det var ikke første gangen noen hadde beskyldt meg for mangel på respekt og finfølelse, så jeg valgte å ta hele opptrinnet med godt humør. Og selvsagt skrev vi ikke et ord i Dagningen om at avisas utsendte medarbeider hadde prestert å få selveste kongen midt i fleisen. Slik var kutymen nemlig den gangen. Norske pressefolk skrev ikke kritisk om gladkongen Olav. Han var et ikon – og mer eller mindre strengt fredet i forhold til både humoristiske tilrop eller seriøs kritikk.

Episoden er nevnt i boka, sammen med en lang, lang rekke andre små og store anekdoter fra virkeligheten. Her fra sidelinja er det bare å ta av seg hatten og bukke ganske dypt i respekt for Tore Rems dypdykk i hittil uberørte arkiver – og evne til å få folk i kongens nærhet til å lette på slørene. Også dem som ikke kan huske bare vakre ting.

For å være helt ærlig, så var jeg i alle år en hemmelig beundrer. Da Olav i 1985 kom til Lillehammer for å markere årsdagen for krigens slutt (og begynnelse), følte jeg meg trygg da jeg fulgte ham på nærmeste hold under inspeksjonen av uendelige rekker med eldre veteraner fra motstandskampen. Kongen ville vite fra hver enkelt, hvor de hadde kjempet. Dagen etterpå sto bildene mine på Dagbladets førsteside – og jeg sendte ham en vennlig tanke.

Siste reis

Da meldingen om hans død en januaraften i 1991 tikket inn på kabelen i København, kom mine kolleger på Dagbladet B.T. løpende og spurte om jeg ikke kunne skrive saken. DET ville jeg gjerne, selv om den måtte forfattes på formfullendt dansk – og være klar om senest 20 minutter. (Ingen fikk vite at nordmannen hadde forberedt seg godt. Kongen hadde vært syk i flere dager, og jeg hadde for lengst gjort ferdig det danske manuset om min gladkonges liv og virke.) Men det sto ikke ett ord der om at humøret hans kunne være svingende.

Også den saken dekket hele førstesiden. Majesteten vår var nemlig også megapopulær hos naboene i sør – og det skyldtes mer enn det nære slektskapet til superpopulære dronning Margrethe.