Arbeiderpartiet har i lang tid slitt. Siden starten av 2015 er partiets oppslutning halvert. Etter at partiet dannet regjering med Senterpartiet i fjor høst, har pilene pekt rett nedover.

På en fersk meningsmåling er partiet nede på 20 prosent igjen.

Strømkrise og koronahåndtering skaper misnøye. Innad i partiet er det ikke mye harmoni.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Som et gammelt gnagsår

Internt i partiet har ingenting vært mer plagsomt enn forholdet til den tidligere nestlederen Trond Giske. Giske ble i en årrekke ansett som partiets kronprins.

Det var det slutt på i 2017, da metoo-sakene innhentet Giske og tvang ham ut av partiledelsen og sentrale partiverv. Partiets håndtering av Giske-saken i 2017 og 2018 var et bittert oppgjør uten noen stødig ledelse fra partiets side.

Giske er ikke en mann som lett gir seg. Hans forsøk på comeback i partiet ble stoppet av den famøse dansevideosaken i 2019 og et svært betent årsmøte i Trøndelag Arbeiderparti i 2020.

Trond Giske har fortsatt ikke gitt seg. Får han ikke verv i et større lokallag, så begynner han på nytt i et mindre og bygger seg opp derifra. I fjor høst ble Giske leder for Nidaros Sosialdemokratiske Forum som raskt fikk stor medlemsvekst.

Strategien til Giske er å kaste seg inn i saker som engasjerer på grasrotnivå - og med det få folkelig støtte. Få saker er bedre egnet til det enn det pågående strømprisopprøret. Der gjør Giske nå det han kan for å legge press på regjeringen.

For partiledelsen må Giske fremstå som et gnagsår som ikke blir borte. En stadig tilbakevendende plage.

Les også: Åpenbart at olje- og energiministeren er helt ute å kjøre

Iskalde forhold

Etter det som har skjedd mellom Trond Giske og partiet de siste fem årene synes det innlysende at forholdet til partiledelsen er iskaldt.

Partiet måtte helt klart ta tak i de sakene som har vært varslet mot Giske. Det er også klart at disse sakene måtte få konsekvenser.

Like fullt er det klart at saker hvor en toppolitiker kastes fra sentrale partiverv, også blir et maktspill internt i partiet. Slik vil det være i et hvert parti eller stor organisasjon hvor avgang ikke skjer frivillig.

Når ledelsen må bruke makt for å rydde opp internt i et parti ser det sjelden pent ut. Ei heller i Arbeiderpartiet. Forholdet både mellom personer og fløyer blir iskalde. Måten media har blitt brukt på i sakene rundt Giske, både gjennom lekkasjer fra interne møter i 2018 og den senere dansevideosaken, har gjort dette verre.

Det trengs en sterk og tydelig ledelse for å reparere slikt i etterkant. Lite tyder på at Arbeiderpartiet har en slik ledelse.

Les flere kommentarer fra Kjell-Magne Rystad

Støre står ikke på folkets side

Trond Giske er en helt annet politiker enn Jonas Gahr Støre.

Giske har politisk teft og en fingerspissfølelse med partiets kjernevelgere som synes svært fjernt for rikmannssønnen Støre. Støre har en personlig formue på over 100 millioner kroner. Slikt gir ikke støtte fra folk som ikke har råd til strømregningen.

I strømkrisen har regjeringen slept beina etter seg og blitt presset til en strømpakke til husholdningene. Inntrykket er at regjeringen er mer opptatt av å forsvare strømkabler og elektrifisering av plattformer, enn at folk skal få endene til å møtes.

Støre selv har ikke vært ivrig til å fronte dette. Han skyver statsrådene foran seg. Olje- og energiministeren er i så hardt vær at hun blir skjermet fra grilling i Stortinget.

I det hele tatt dannes et inntrykk av at partitoppene, og ikke minst Støre selv, i liten grad står på folkets side i strømkrisen.

Les også: Trond Giske leder opprør mot strømprisene: Legger press på sine egne

Utfordringen fra ytre venstre

Meningsmålingene taler sitt tydelige språk om hvordan regjeringen oppfattes. Som nevnt er Arbeiderpartiet nå nede på 20 prosent oppslutning. Det er vanskelig for et ledende regjeringsparti.

Velgerne som rømmer fra regjeringspartiene går i liten grad over til høyresiden. De går til ytre venstre, og da spesielt til Rødt. Rødt har nå snart 10 prosents oppslutning.

Dette er spesielt. Magnus Marsdal, som langt fra er noen nøytral observatør når det gjelder ytre venstre, har like fullt noen gode poenger rundt dette. Det dreier seg om vanlige folks økonomi.

Ytre venstres fremmarsj og grep om vanlige folks stemmer er en stor utfordring for Støre - som leder en regjering som nettopp hevder å være for vanlige folk.

Erik Stephansen: Hva er det med Støre og regler for vanlige folk?

Giske som grasrotgeneral

Det er i denne utfordrende situasjonen Støre og Arbeiderpartiet sårt trenger noen som kan få opp stemningen og oppslutningen på grasrota.

I toppen av partiet synes det helt umulig å få øye på noen som kan ta den rollen. Støre selv synes å trekke seg unna.

Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen er hardt presset og bruker sin energi på å forsvare utenlandskabler og elektrifisering i Nordsjøen. Miljøminister Espen Barth Eide farter rundt og snakker om grønt skifte, karbonfangst og batterifabrikker.

Ingenting av dette hjelper dem som sliter med strømregningene.

Les mer fra Norsk debatt her

Det er her Trond Giske tar denne rollen som grasrotgeneral i strømopprøret. Giske har både politisk teft, organisatoriske evner og pågangsmot til å klare slikt.

Men Giske er en persona non grata oppover i partiet.

For Støre er han som et plagsomt gnagsår.