Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Aftenposten): I en undersøkelse presentert av Medietilsynet i februar var det kun seks prosent av ungdom mellom 16 og 20 år som svarte at de hadde opplevd hatefulle ytringer på nett som hadde påvirket dem negativt. Det må sies å være oppsiktsvekkende få. Da var det helt opp til ungdommene selv å definere hva som skulle regnes som en hatytring. Det lå ingen definisjon til grunn.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) presenterte i slutten av april en rykende fersk undersøkelse gjennomført av OsloMet om innslaget av hatefulle ytringer mot muslimer på 12 store, norske nettsteder.
Selv med en svært vid definisjon av «hatefulle ytringer» hadde forskerne kun registrert mellom fire og fem slike ytringer pr. dag i perioden 2016–2021.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Kartleggingen viser riktignok en økning i antall hatefulle ytringer i forbindelse med nyhetssaker. Det har steget fra 35 kommentarer per måned i femårsperioden 2010–2015 til 132 per måned fra 2016–2021.
Men fortsatt er det et oppsiktsvekkende lavt tall sett i lys av at det dreide seg om rundt 300.000 kommentarer knyttet til nyhetssaker om muslimer. Disse var hentet fra Facebook-kontoene til 12 store nettsteder.
Når frem til et fast publikum
Vi ser at de fleste hatefulle ytringene er skrevet i forbindelse med nyhetssaker publisert av noen få medier. Mediene der flertallet av disse kommentarene er publisert i de siste årene, er nettsteder som i utgangspunktet er svært islamkritiske, og som først og fremst når frem til et fast publikum. Eksempler på slike nettsteder er Resett.no og Rights.no.
Det indikerer at hatefulle ytringer mot muslimer på dette området er et mindre samfunnsproblem enn det mange har trodd.
Vi som jobber tett opp mot de redaktørstyrte mediene som er forpliktet av de presseetiske reglene, kan glede oss over at andelen hatefulle ytringer ser ut til å være svært lav her.
Norsk Redaktørforening laget i 2017 en veileder til redaktørene om styring av nettdebatten. Kanskje har det hatt en positiv innvirkning?
Strengere regulering en farlig vei å gå
Nå har forskerne funnet at andelen hatefulle ytringer er større på Twitter enn på Facebook. Men da er det viktig å være klar over at Twitter er et relativt lite utbredt sosialt medium i Norge med kun drøyt 100.000 daglige brukere. Facebook har på sin side 2,25 millioner daglige brukere.
Et annet viktig forhold som forskerne har funnet, er at det kun er en liten gruppe ekstremt aktive profiler som står bak en stor andel av kommentarene generelt på sosiale medier.
Dette forsterker et bilde av at dette er et mer begrenset problem enn det mange gir inntrykk av.
I møte med ytringer som oppfattes som diskriminerende og hatefulle, er det fristende å rope på strengere regulering. Det kan fremstå som en effektiv løsning, både sett fra de gruppene som utsettes for ubehagelige ytringer, og for majoritetsbefolkningen som vil beskytte disse gruppene.
Vi har sett eksempler på at både politifolk, redaktører, politikere og andre som burde vite bedre, snakker seg varme om strengere reguleringer.
Ikke overraskende mener vi at det er en farlig vei å gå. Ytringer må møtes med motytringer. Ord må møtes med ord, åpen debatt, journalistikk og faktasjekk.
Vi kan ikke rope på politi og domstoler og be dem rydde opp. Det må vi faktisk gjøre selv. Og da er det viktig ikke å henfalle til det vi gjerne kaller demokratisk latskap.
Definisjonen på hatytringer uthules
Det var svært interessant å lese om de ulike forsøkene på å gjøre det enklere å ta til motmæle mot ytringer. Her bør vi alle føle et ansvar. Vi vet at enkeltpersoner og grupper som får støtte ved at noen tar til motmæle, i langt større grad tåler å stå i en situasjon der de opplever ytringene som diskriminerende.
Så kommer vi ikke utenom et lite hjertesukk når det gjelder definisjonene av hatytringer. Når vi putter voldstrusler i samme sekk som mer eller mindre saklig uenighet og spiss politisk sarkasme, så bidrar vi til å uthule den definisjonen som vi har i straffeloven.
I kartleggingen fra OsloMet problematiseres dette mer og bedre enn vi ofte har sett det i ulike former for undersøkelser. Det er positivt. Like fullt er flere av de trekkene som forskerne i kartleggingen bruker som kjennetegn på det de mener er hatefulle ytringer, svært problematiske.
Selv ekle ytringer skal forsvares
Så er det også et poeng at alle andre ytringer enn de som er lovstridige, de er norske myndigheter forpliktet til å forsvare i tråd med paragraf 100 i Grunnloven. Det innebærer at Bufdir, som er oppdragsgiver for rapporten, er forpliktet til å forsvare mange av de ytringene som problematiseres gjennom den vide definisjonen av hatefulle ytringer som man bruker i rapporten. Det samme gjelder politiet, regjeringen, Stortinget og andre.
Vi minner om hva politidirektør Benedicte Bjørnland understreket på Dagsnytt 18 i fjor, nemlig at det aller meste av det som er «stygt, slemt, ekkelt og ekstremt ubehagelig», ikke straffbart.
Og alt dette er altså Bjørnland, Bufdir og øvrige myndigheter forpliktet til å forsvare.
Dette er prisen vi betaler, for å leve i et demokrati. Det betyr ikke at vi behøver å mene at alle disse lovlige ytringene er bra. Vi kan finne dem både avskyelige, forferdelige og dypt sårende og krenkende, og vi kan høylytt si fra om det.
Heller enn å gjøre mest mulig ut av de utfordringene som – relativt sett – få kvalifiserte hatefulle ytringer utgjør, burde vi kanskje bekymre oss mer for hvorfor mange ikke tør å ytre seg.
Medietilsynets undersøkelse refererer selv til Opinions Ung2022-rapporten. Den viser at 52 prosent av de unge mellom 15 og 25 år mener de ikke lenger kan si hva de mener, fordi samfunnet er blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt. Altså, halvparten av dem mellom 15 og 25 år mener frykten for det politisk korrekte hindrer dem i å ytre seg. Det gir grunn til bekymring.