Begge spilte gitar, og et tiår seinere hadde de skrevet sine navn med gullbokstaver inn i musikkhistoria.

Det er vanskelig å gjøre rede for John Lennons og Paul McCartneys betydning for populærmusikken. In fact, it’s impossible. Musikk er heldigvis ingen konkurranseidrett, men dette er likevel et ubestridelig objektivt faktum:

The Beatles er verdens største poprock-band. Det meste tilsier at slik vil det forbli - forever and ever.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Vi får nok aldri klarhet i hvem som gjorde hva til enhver tid, men vi veit at de fikk sin første egenkomponerte hit i november 1962. «Love Me Do» var signert Lennon/McCartney, og sånn ble det med alle sangene de kom opp med – også de som åpenbart var skrevet av bare én av dem. A fair deal, som mange av deres kolleger med fordel kunne ta lærdom av.

The Beatles var historie i 1970, og hvor mange sanger skreiv de - Lennon/McCartney - i løpet av snaut sju år? Nesten 200! I hvert fall om vi forholder oss til de som ble utgitt på plate. Mer enn én hver fjortende dag, og flere titalls er av typen everlasting classics. Jeg kunne ramse opp i mengder, men kanskje holder det å si «Let It Be»?

Les også: A-ha i dvale over Oslo

Her er en historie som illustrerer mitt poeng.

1. juni 1967 ga The Beatles ut «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», et album mange mener gjorde pop til kunst - en diskutabel påstand, all den stund det revolusjonerende albumet «Revolver» kom året i forveien. Men samma det, som det heter. Poenget er at da The Beatles skulle fronte verdens første satellittsendte live TV-sending - på BBC, 25. juni 1967. Da valgte de å framføre «All You Need Is Love», en låt som ikke fins på «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band»!

Hvis en popartist hadde foreslått noe lignende i dag, og en representant for plateselskapet hadde gått med på det, ville vedkommende fått sparken på dagen!

Og det kommer mer. Etter innspillinga av «Revolver» gikk The Beatles i gang med det som altså skulle bli «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», men plateselskapet syntes 10 måneder mellom to album var alt for lang tid. Dermed kom Lennon/McCartney opp med en single i mellomtida. I februar 1967 fikk vi derfor «Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever»!

Her kan du lese flere kommentarer fra Arild Rønsen

Paul McCartney fylte 28 det året The Beatles offisielt ble oppløst, og var klar med sitt første solo-album så å si samtidig som «Let It Be» kom i butikkhyllene. Deretter - altså i over 50 år - har han holdt jevnt tempo. Ikke like heseblesende som i Beatles-tida, men - med et solo-opphold på ni år mellom «Ram» (1971) og «McCartney II» (1980) - jevnt og trutt.

Men vent litt. Et opphold på ni år? Nei, da spilte han jo med Wings! Og lagde «Jet», «Band On The Run» og «Live And Let Die»!

Les også: Queen Elizabeth - noen tanker ved 70-årsjubileet

Han har blitt en ynda samarbeids/duett-partner. Alle husker «Ebony And Ivory» med Stevie Wonder og «The Girl Is Mine» med Michael Jackson. Men hvem søkte hjelp fra Paul McCartney for å få på plass «FourFiveSeconds» i 2015? Rihanna og Kanye West.

Og hvem spilte gitar da McCartney satte sammen et band for å gjøre sin suverene fifities-rock’n’roll-oppvisning med «Run Devil Run»? David Gilmour fra Pink Floyd! Anbefales på det varmeste for alle som fortsatt går rundt og tror at Lennon var «rock’n’roll» mens McCartney var «ballade». Finn også gjerne fram «Long Tall Sally» og «Helter Skelter»!

Les mer fra Norsk debatt

Det har vært skrevet bibliotek om The Beatles og Paul McCartney, og flere vil komme. Men dette er dagen for det helt enkle:

Gratulerer med dagen, Sir Paul!