Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Bernt Hulsker og Atle Antonsen har begge foretatt handlinger som fortjener en unison fordømmelse. Dette innlegget er intet forsvar av det de har sagt og gjort. Men helt som forventet rykker feministpolitiet ut og plasserer skapet der det skal stå. Eller snarere – der de tror det skal stå. Eller mener det burde stå. Der de – når de får sjansen – alltid plasserer det.
Det er ikke så interessant å diskutere hva som er gjort og sagt, eller hva som er årsakene til at slikt skjer. Eller å faktisk diskutere om det finnes en skjult rasisme i det norske samfunnet. Kunne man heller diskutert spørsmålet om strukturell rasisme? Nei da.
Dette handler om to hvite menn, i sin beste alder vil noen si: To hvite, middelaldrende menn. Da tar vi mannen, og ikke ballen.
Les også: Dette. Er. Ikke. Greit.
Forutsigbart
Blant annet debattansvarlig i Dagsavisen, Selma Moren og influenser, Kristin Gjelsvik. Selma Moren skriver: «Og hvordan skal du få tilgivelse og sympati for noe sånt i ettertid. Hvit. Respektert. Mann.»
I en video Kristin Gjelsvik har lagt ut på Instagram sier hun blant annet at nok en gang kan vi lese om middelaldrende, hvite menn som ikke klarer å oppføre seg. Begge to tenker forutsigbart. Og de uttaler seg forutsigbart.
Det er like forfriskende og nyskapende som å lese en roman av Paulo Coelho. Du vet akkurat hva du får. Og du får lyst til å gi opp lenge før du har kommet halvveis.
Konklusjonen er altså at det er hvite, middelaldrende menn som driver med slikt. Så greit, ferdig med den saken.
Jeg er selv mann. Hvit. Middelaldrende. Men jeg tar gjerne en for laget. Det med laget er forresten ironi. Så akkurat det er det ingen grunn til å henge seg opp i.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Hvis det er noen som ikke slipper unna, så er det jo nettopp hvite, middelaldrende menn. Og hvis det er noen som slipper unna, så er det sinte, unge liksomfeminister, gjerne under dekket av at de er influensere.
Det er jo nok å se på Moren og Gjelsviks kommentarer. De vil ikke diskutere årsakene til rasisme. I stedet er det mye morsommere å nok en gang skrive om den hvite, middelaldrende mannens privilegier.
Men de fleste menn i denne gruppen er ikke rasister. De er ikke rike. De er helt vanlige menn med helt vanlige jobber. Og de er forsvarsløse når feministpolitiet saler opp, lader seksløperne og fyrer av skudd i deres retning.
Selv om de ikke har gjort noe, så må de svare for hva Hulsker og Antonsen har gjort. For de er jo – Gud forby – hvite, middelaldrende menn.
Dobbeltmoral
La oss heller snu Morens ord til følgende: «Og hvordan skal du få tilgivelse og sympati for noe sånt i ettertid. Hvit. Respektert. Kvinne. Komiker eller influenser.» Der, ja. Nå er vi nærmere sannheten. Et par eksempler. Komikerduoen Tusvik og Tønne harselerte i sin podkast med Ari Behn etter hans tragiske bortgang, og sa blant annet at han var ubrukelig til det meste. Det ble litt storm, men ikke mer enn i et vannglass.
Forestill deg en hvit, middelaldrende mann hadde sagt det samme om en kvinne? Nettopp.
Journalisten Erle Marie Sørheim våget å utfordre komikerduoen. Det burde hun, for sin egen del, ikke ha gjort. Selv etter hersketeknikker – herunder latterliggjøring og oppfordring til sine tilhengere om å skrive til Sørheim, – noe som førte til alt annet enn hyggelige meldinger, så blir Sigrid Bonde Tusvik sett på som et feministisk forbilde.
Takk som byr.
Hvit. Kvinne. Influenser
Kristin Gjelsvik framstår som noe av en riksrefser, men betakker seg ikke i egen podkast å harselere med en erfaring hun hadde med en mann som hadde en mikropenis. Bodyshaming så det holder? Det ble nevnt så vidt her og der, men hun er jo Kristin Gjelsvik. Hvit. Kvinne. Influenser.
Skal du ha noen sjanse til å få tilgivelse i den norske samfunnsdebatten er det her du bør befinne deg. Da kan du stort sett si hva du vil. Gjøre som du vil. Og gi litt faen. Det får uansett ikke noen konsekvenser.