Nett på sak Dette er kommentarer skrevet av Nettavisens sjefredaktør.
Angrep er det beste forsvar, lyder et gammelt munnhell.
Dessverre er det også noe som heter overspill og overmot, og det er det siste som har rammet Hadia Tajik som en bumerang.
I forrige uke var hun klar over at både VG og Aftenposten undersøkte om hun i to ulike anledninger har fått skattefri pendlerbolig på feil premisser. Det er ingenting som tyder på at de to medienes journalister gjorde noe annet enn jobben sin - de hentet inn opplysninger og ga Hadia Tajik anledning til å forsvare seg.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Dette er helt normalt normalt og kontradiksjon er et sentralt punkt i norsk presseetikk. Det er også normalt at mediene setter frister for svar når vedkommende man undersøker bruker ukevis på å svare på enkle spørsmål, slik tilfellet var for Hadia Tajik.
Min vurdering: Både VG og Aftenposten har gjort en ryddig jobb. Tajik har ikke noe å klage over.
Men forsøkene på å skyte på pressen, er bortforklaringer som kun gikk hjem på sosiale medier og blant Tajiks politiske sympatisører. Tonen fikk en annen klang da VG avslørte at Ap-statsråden i fire år bodde i en gratis pendlerbolig og fikk skattefritak på helt feil premisser.
Uryddig, er Tajiks egen betegnelse.
Hadia Tajik jukset, mener Finansavisens redaktør Trygve Hegnar, og kaller det for juks og svindel for å spare skatt, altså en stygg sak og skatteplanlegging på det verste.
Strafferettslig og skattemessig er saken foreldet, og det skal jurist og statsråd Hadia Tajik være glad for. Noe helt annet er om hun på eget initiativ burde rydde opp og frivillig betale skatten hun tilsynelatende urettmessig vred seg unna - anslagsvis 100.000 - 150.000 kroner.
Les også: Hadia Tajik i tvilsom offerrolle om pendlerbolig
Til sammenligning er Aftenpostens sak nyere, men mindre omfattende og derfor mindre alvorlig. Kjernen i den siste saken er om hun i tre måneder fikk en skattefri pendlerbolig på feil grunnlag.
Det fremstår som uklart om hun i denne siste perioden hadde reelle kostnader til bolig på jenterommet hjemme hos foreldrene i Rogaland, og om hun i realiteten disponerte bolig i Oslo. Det er også motstridende opplysninger om hvilken rolle hennes sikkerhet var en reell grunn til å få pendlerbolig, og PST benekter å ha gitt henne råd om å søke pendlerbolig av sikkerhetsgrunner.
VGs sak er alvorlig, men strafferettslig foreldet. Aftenpostens sak er uklar og mindre. Men felles for begge sakene er meget kreative grep for å skaffe seg skattefri pendlerbolig. Tre måneder handler anslagsvis om rundt 50.000 kroner i sparte boutgifter, og noen titusener i spart skatt.
Det er ikke pressens jobb å være dommere i skattesaker. Men vår jobb er heller ikke å ta enhver bortforklaring for god fisk, heller ikke i saker som gjelder hun som nylig ble kåret til landets mektigste kvinnelige politiker. Det er etablert presseetikk at vi gjør våre undersøkelser og lar folk få forsvare eller forklare seg før vi publiserer.
All ære til Aftenposten og sjefredaktør Trine Eilertsen som beholdt roen i det som fremstår som et simpelt PR-stunt av reneste Donald Trump-type, der man forøkte å ta regien og narrativet - altså å få saken til å handle om den slemme pressen mot den forfulgte politikeren.
Arbeiderpartiets nestleder mangler ikke på PR-rådgivere i sin nærhet, men hun skal få ett råd ganske så gratis: Nå er det tid for ydmykhet!