Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
«Nå er det – endelig - min tur til å kommandere rundt med alle andre», lo Rut Brandt.
Det var i november 2004 og statsminister Kjell Magne Bondevik hadde akkurat gjort henne til kommandør av Den Kongelig Norske Fortjenstorden. Og et lignende oppbud av tysk prominens fra aller øverste hylle, hadde de verken før eller siden opplevd på Norges ambassade i Berlin.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
En president og to kanslere
Forbundskansler Gerhard Schröder brøt regelen som forbød ham å dukke opp i en utenlandsk ambassade. Forbundspresident Johannes Rau kom. Det gjorde også Willy Brandts rival og etterfølger – ekskansler Helmut Schmidt. Samt en herrens hærskare av – i denne sammenhengen - ganske vanlige regjeringsmedlemmer og partitopper.
Alle hadde noe privat og personlig som de gjerne ville meddele hovedpersonen. Så da jeg kom inn i salen, satt Berlins overborgermester Klaus Wowereit på knærne foran henne, mens Helmut Schmidt befant et par seter lenger borte og ventet tålmodig på tur. Rut Brandt var aftenens ubestridte sentrum og hun strålte. «Nå skal jeg VIRKELIG begynne å kommandere», kvitret hun på vei ut. (Som om en slik høy utmerkelse – «St. Olav for utlendinger» – hadde gått henne til hodet? Ha!)
Dagen etterpå sto bildene i avisene, og mer enn én berliner kom bort til meg på gata for å gjøre oppmerksom på at NORSKE Rut Brandt var blitt utmerket med en høy orden. De ville bare gjøre meg oppmerksom på at Rut fortsatt hadde en stor stjerne hos lokalbefolkningen i byen hvor hun gjennom ni år hadde vært overborgermesterens kone.
På kneipa om kvelden ble lovprisningene gjentatt – også av ihuga kristeligdemokrater eller politiske motstandere fra ytterste venstre. «Sympatisk», «sjarmerende», «alltid smilende» var blant karakteristikkene som gikk igjen.
«Husmor? Hrmf»
Til slutt måtte jeg gripe ordet for å protestere mot bildet av trebarnsmora som passet hus, barneflokk og bikkjer, mens hun en gang iblant trakk i finkjolen for å gå på ball.
En eldre venn og politisk rabulist trakk meg til side, etter en utblåsning hvor jeg pekte på at Rut Brandt faktisk var et politisk tenkende menneske – og en skarping av rang. «Husmor? Hrmf.»
Les også: Da Quisling deporterte opprørske prester til Lillehammer
«Du har ikke skjønt poenget. Willy Brandt var ikke alltid like populær blant sine berlinske – senere tyske - velgere. Men Rut Brandts måte å opptre på kompenserte ofte for ektefellens negative sider. Det handler i korte trekk om at Willy aldri i livet hadde nådd så høyt, uten en Rut ved sin side. Folk ikke bare liker henne. De elsker Rut Brandt», forklarte kameraten min.
Vangsåsen
Hun møtte Willy Brandt da de to under krigen var flyktninger i Stockholm. I 1947 flyttet Rut til Vest-Berlin for å bli sekretær for Brandt, som var kulturattache med majors rang i den norske «militærmisjonen». Året etterpå ble samboerparet gift og fikk den første av sine tre sønner. Rut måtte gi opp sitt norske statsborgerskap, men holdt omfattende kontakt med sin store familie på Hamar. Guttene hennes vokste opp med norsk i hjemmet og tilbrakte de fleste sommerferiene på hytta i Vangsåsen.
Brandt måtte i mange år slåss mot ryktemakeri og mistenkeliggjøring fordi han hadde tilbrakt hele nazitida utenfor Tyskland – og i mange tyskeres øyne hadde unndratt seg plikten til å sette livet på spill for fører, folk og fedreland.
«Forræder» var blant skjellsordene som ble hyppig benyttet. At han var født utenfor ekteskap ble også – i flere valgkamper – brukt mot Willy Brandt. Mens han kunne virke sliten og medtatt av de ondsinnede angrepene, ga Rut Brandt inntrykk av at det meste prellet av som vann på gåsa. I kulissene fulgte hun det politiske spillet på nært hold og var selvsagt en viktig rådgiver for den regjerende borgermesteren, senere utenriksminister og til slutt forbundskansleren.
Sjarmerte alle
Det var Rut som lærte John F. Kennedy å si de berømte ordene «Ich bin ein Berliner», eller danset tet a tet med den sovjetiske partisjefen Lenonid Bresjnev og sjarmerte vettet av all verdens statsledere. Enten de var kongelige isklumper eller arrogante maktmennesker, så kunne den hjertevarme Rut vikle dem inn i lange og hyggelige samtaler.
Paret ble skilt etter 34 års ekteskap. Willy giftet seg om igjen med den unge Brigitte Seebacher Brandt fra partikontoret. Han vekslet aldri siden ett eneste ord med Rut og nevnte henne ikke en eneste gang i selvbiografien fra 1990.
Les også: De etterlatte barna i Øst-Berlin
Ruts erindringer
Hun fortalte til gjengjeld mange historier om ham, når Rut Brandt to år senere ga ut sine egne erindringer. Det legges ikke alltid skjul på vanskeligheter – også personlige og private – mellom ektefellene. Men bildet av Willy Brandt virker ærlig og oppriktig, fortsatt preget av både kjærlighet og respekt – og er i hvert fall ikke noe hevngjerrig oppgjør fra en forbitret ekskone.
Boka «Alltid kom jeg hjem» feide rett inn på bestselgerlista og endte opp med et salg på utrolige 300.000 eksemplarer. Kritikerne trampeklappet og Dronning Rut av Tyskland gikk sin seiersgang fra det ene TV-showet til det neste.
Brandts død
To dager etter Willy Brandts død i 1992 sto det i de tyske avisene at Brigitte Seebacher Brandt ville nekte Rut adgang til statsbegravelsen. Jeg måtte ringe og spørre hvordan tingene hang sammen. Først var Rut avmålt og gjorde det klart at hun ikke ville gi noe intervju. Så pludret vi litt om dette og hint, før hun selv dreide samtalen tilbake til begravelsen. Og så kom det: «Jeg er ikke Willy Brandts enke - og jeg vil ikke være det. Selv om jeg skulle få en innbydelse, kommer jeg ikke til å gå i den begravelsen».
Det ble helt stille et øyeblikk: «Nei, der fikk du visst et intervju med meg likevel. Jeg håper du får en god sak ut av det, Asbjørn». Og DET fikk jeg.
Les også: Kanskje er det jeg som tar feil, kanskje er eldreomsorgen helt fantastisk
Samboeren
Enka utga noen år etter Brandts død en bok, der hun fortalte livshistorien hans – sett med egne øyne. Rut blir fremstilt som et dumt mehe og en stor belastning for Willy Brandt. Selv hans avgang som forbundskansler i 1974 var - i Brigitte Seebacher Brandts versjon – Ruts skyld. Underforstått: Hvis det den gangen hadde vært Brigitte Seebacher som sto ved kanslerens side, ville det ikke vært snakk om at han hadde trukket seg frivillig.
Rut tilbrakte sine 22 siste år sammen med danske Niels Nörlund (1920-2004), en tidligere sjefredaktør på Berlinske Tidende og mangeårig tysklandskorrespondent for samme blad. Paret tilbrakte noen år i København, før de kjøpte seg et hus i en småby utenfor Bonn.
Hytta
De to siste årene bodde paret i en leilighet like bak Kadewe i Berlin. Rut var kommet tilbake til SIN by – og avisene feiret - med store bilder på førstesidene - at Dronningen var vendt hjem.
Jeg telefonerte i årenes løp mye med Rut Brandt. Hun snakket alltid med stor kjærlighet om Hamar - og med glede om oppveksten i en «ganske vanlig arbeiderfamilie», som hun utrykte det. Ikke minst derfor, ble hytta på Vangsåsen så viktig for henne. Dette var ankerfestet hennes i en ellers turbulent tilværelse.
Og der hadde alt som kunne krype og gå av sosialdemokratiske toppfigurer frekventert i årenes løp.
De tre sønnene ble enige med mora si om at det beste var at storesøsteren deres Ninja Frahm - Willys norske datter fra første ekteskap - overtok stedet, slik at det forblir i familien. Den er fortsatt et samlingspunkt for dem alle sammen.
Les flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad
Brandt-hatet
Rut Brandt hadde sin del av æren for at Willy Brandt kunne gjennomføre øst-politikken sin - og hun var en av de aller viktigste pilarene i hele den politiske karrieren hans. Uten henne, ville det heller aldri – for å si det rett ut- oppstått noen grunn til å opprette en Willy Brandt Plass i Oslo.
Willy Brandt var for øvrig ett av de få virkelig karismatiske menneskene jeg har møtt. Hvis han snakket, så holdt folk kjeft og lyttet. Fredspolitikken hans og innsatsen for avspenning mellom øst og vest fascinerte en hel generasjon med tyskere. Ingen ble utsatt for et så massivt hat som Willy Brandt, men ingen har heller oppnådd en lignende posisjon i det store flertallets erindringer. Selv ihuga kristeligdemokrater omtaler i våre dager Brandt med stor respekt - som om han utgjør en tverrpolitisk fellesarv.
Rut Brandt Plass?
Og alle er like enige om Rut Brandts sentrale rolle i en fantastisk politiker-karriere. Derfor skurrer det når Oslo kommune velger å hedre bare den ene av de to ektefellene. Er det Janteloven – eller var det kanskje noen tilårskomne, sosialdemokratiske HERRER som fikk falle tilbake i sitt gammeldagse tankemønster?
Selv ville Rut Brandt ha feid det unna med en avvæpnende replikk om sin egen ubetydelighet. Hvorfor skulle hun ha en egen plass eller gatestubb i Oslo – en by som hun bare hadde bodd et par år i og egentlig aldri hadde likt noe særlig, ville hun spørre.
Men om hun var blitt spurt om sitt syn på en Rut Brandt Plass i hjembyen Hamar – DA tenker jeg hun hadde blitt målløs.
Og hvis noen hadde foreslått en liten statue på Rut Brandt-Plassen, så ville hun blitt helt perpleks.
Utsikt til Mjøsa
Jeg kan høre henne feie det unna med en latter: «Men HVIS de noen gang skulle sette opp en statue av meg, så må du passe på at jeg blir stående et sted med god utsikt til Mjøsa». Hun var sånn: Ukomplisert og herlig fri for snobberi.
Dette er egentlig en kjempemulighet for hamarenserne – å bli en by som kan skryte av BÅDE Domkirkeodden OG en Rut Brandt Plass med ei Rut Brandt statue. Hun var en av deres egne.