(Nidaros): Jeg har vært med på logikken med at man ikke lenger bør fortelle «jødevitser» eller vitser om svarte (i sin tid kalt «negervitser»), slik at man ikke bidrar til å trykke folkegrupper ned kun på grunn av sitt opphav eller sin rase.

Kan også skjønne at transvestitter føler seg ubekvem med å bli kalt et annet kjønn enn de føler seg. Her om dagen ble jeg imidlertid irettesatt da jeg omtalte noen som «transe». «Transperson» er riktig betegnelse denne måneden, ble jeg fortalt. Folk med «funksjonsnedsettelse» skal i dag omtales som «funksjonsvariert»

Dette endrer seg med tiden. «Åndssvake» gikk over til å bli kalt «mongoloide», inntil «mongo» hadde blitt det vanligste skjellsordet på ungdomsskolen. Så skulle man omtale det som «Downs syndrom» i stedet. I disse dager slenger unger ut: «Har du Downs?», når de skal håne noen, så nå er det ikke lenge før det også må byttes ut. Er spent på hva det neste blir.

Ifølge amerikanske CDC (Center for Disease Control and Prevention) bør en røyker nå omtales som «en person som røyker». Det britiske magasinet Best Life forteller at det er krenkende å bruke kannibal. Hooligan er fullstendig «no-no». Det er nedsettende overfor irer, visstnok. Den som leter etter krenkelser, skal finne.

Poenget mitt er at på et tidspunkt bikker dette over i tullball.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

«Nordlending» var på 60-tallet noen man oppfattet som lite hygienisk og totalt uten dannelse – i den grad at man ikke ønsket dem som leieboere utenfor landsdelen. I dag kan nordlendinger som meg leie et rom uten problemer, selv om noen vel fortsatt vil hevde at jeg mangler dannelse. Denne endringen skjedde imidlertid uten at man skulle forfine uttrykket som betegnet dem som kom fra landsdelen.

Norges Handikapforbund vil at folk skal slutte å omtale deres medlemmer som «handikappede». Dette, altså, uten at de selv forandrer navnet på interesseorganisasjonen. Det gjelder helt sikkert ikke alt, men jeg tør hevde at det i mange tilfeller ikke er ordet som er problemet.

Folks fordømmende holdninger er det man må få skikk på. Dette er selvsagt ikke løst over natta, og i enkelte tilfeller blir man aldri helt kvitt dem – uansett hvor mye informasjon og utdanning man tilbyr.

Noen kan gå gjennom ti år på universitetet og fortsatt være dønn rasistiske. Dette betyr ikke at man skal gi opp. Man må selvsagt fortsette å informere – jeg tror bare ikke man løser spesielt mye ved å bare endre betegnelsene.

Les også: Malerens elleville satire rundt Leiv Eiriksson-bråket

Noen ganger blir det også vel mye Møllers tran. I et forsøk på å inkludere «transpersoner» i samfunnet, åpner man for å definere seg som verken mann eller kvinne. Greit nok. At man fortsatt skal få drive med idrett innen sitt valgte kjønn, er også uproblematisk.

Der det butter ville selvsagt vært hvis Erling Braut Haaland plutselig skulle definert seg som kvinne, og blitt med kvinnelandslaget til VM. Dette er selvsagt en så konstruert tanke at man ikke trenger å lage regler for det en gang.

I Storbritannia har man imidlertid – i sin iver etter å legge til rette – endt opp med å sette enkelte skotske voldtektsforbrytere i kvinnefengsler – fordi de ikke lenger definerte seg som menn. Disse hadde kun gjort en juridisk endring av kjønn, ikke en fysisk. Jeg tror ikke akkurat man gjør det lettere for transpersoner å bli akseptert ved en slik absurd politikk.

Christian Kroghs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» hang tidligere i trappegangen ved Nasjonalgalleriet. Nå står det stuet bort i kjelleren på Nasjonalmuseet, ettersom det er «for kolonialistisk», ifølge avdelingsdirektør Stina Högkvist.

Som Rødt-politiker og forfatter, Mimir Kristjannson, kommenterer på Facebook: «Dette er Nasjonalmuseet, som gladelig lar John Fredriksens døtre kjøpe seg et rom – uten tanke på at Fredriksen har bygget sin formue på krig og kapitalisme (…) Politisk korrekthet og rå kapitalisme vandrer hånd i hånd», konkluderer han.

Les også: Dette er så dumt at det nesten ikke går an

En annen forfatter som har blitt rammet, er Roald Dahl, selv om dette skjer posthumt. I siste utgaven av hans bøker, har de blitt gitt en politisk korrigerende «ansiktsløftning». Beskrivelsen i «Matilda» av et «hesteaktig ansikt», er nå plutselig bare omtalt som et «ansikt». Han «feite» gutten, Augustus Gloop, som også fikk gullbillett i «Charlie og sjokoladefabrikken», er nå plutselig omtalt som «enorm». Tipper alle med vektproblemer nå synes boka er et langt mindre støtende.

Barnebokforfattere vil ha alvorlig begrensende tumlerom i årene som kommer. Det samme gjaldt komikere, da krenkedebatten sto på som verst. Det som begynte som en bevegelse for at sårbare grupper ikke skulle utestenges, endte opp med en hekseprosess, hvor absolutt alt som kunne vitses med ble kastet på bålet.

Heldigvis gikk man så langt at folk begynte å protestere på «tvangstrøya». Som en hegelsk pendel svingte man andre veien igjen, og handlingsrommet ble atskillig større. Det samme vil etter all sannsynlighet skje når kunst på denne måten gjøres mer «woke» eller man sensurerer ethvert ord noen kan finne støtende i litteratur. Jeg håper i alle fall det.

Folk som er så hundgamle som meg, har opplevd dette tidligere. Da jeg var i styret på Studentersamfundet, rundt 1989/90, kunne man ikke arrangere debattmøter uten at noen ropte opp om at det manglet en etnisk minoritet og en funksjonshemmet i panelet. Dette, selv når temaet var alkoholpolitikk. Naturlig nok kulminerte dette i en motreaksjon, i form av «lads»-bølge og lignende strømninger imot det politisk korrekte.

Mye tyder på at det samme kan bli nødvendig på ny.