Gå til sidens hovedinnhold

Han som klemte - på velgerne sine

Støre burde bla litt i partiets familiealbum og ta en kikk på bildene av en Thorvald Stoltenberg som bader i menneskemassene - og kysser alle damene på kinnet. Vedum kan mistenkes for allerede å ha smugkikket.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

«Men er det DEG?» ropte Thorvald alltid når han møtte folk han hadde truffet før.

Og det gjorde han rett som det var.

Som regel husket han faktisk navnet på mennesker han en gang for 30 år siden hadde møtt i forbifarten. Det kunne riktignok svikte, men ingen oppdaget det - for da lente den gamle ringreven seg over til vedkommende og hvisket:

«Hva heter du nå igjen?»

«Knut Olsen»

«Ja, jeg VET jo at du heter Olsen, men jeg var bare ikke sikker på fornavnet».

Om å ha det bra

Jeg hadde gleden av å kjenne ham fra midten av 90-tallet, da han dukket opp som norsk ambassadør i København.

Noe av det første Thorvald gjorde i Kongens Glade By, var å få kjøpt en standsmessig villa nord for byen, der det ikke sjelden var digre festligheter.

Da Maggie og jeg en gang var på vei opp til den tidligere statsminister-boligen, kom verten plutselig løpende teatralsk imot oss med åpne armer, mens han ropte:

«Maggie, Maggie, det er så lenge siden jeg har sett deg. Men jeg håper du har hatt det bra likevel».

Les også: Kampen mot korona – uten datamaskin

Etter maten, klappet han meg vennskapelig på skulderen og håpet at det var OK at han hadde plassert kona mi mellom seg selv og Uffe Ellemann-Jensen. JEG landet derimot i et hjørne med noen danske diplomater fra nederste hylle.

«Gjør ikke noe det», svarte jeg. «Jeg har underholdt danskene med gode historier»

«Jeg hørte dem le høyt. Hva snakket du om?», ville Thorvald vite.

«Om deg».

Velgermagneten

En sen kveld på Zwiebelfisch i Berlin drev vi med brutal feiring av kollega Knut Magnus Berges 40-årsdag, da det dukket opp ei gruppe med yngre nordmenn.

Det formelig tøyt med TV-ansikter og prominens fra politikk og kultur i lokalet, men de unge menneskene strøk rett bort til Thorvalds bord. De fleste andre ville på dette tidspunktet av døgnet ha betakket seg for interessen.

Men ikke Thorvald Stoltenberg.

Han reiste seg opp og slo begeistret om seg med håndtrykk og klemmer. Og SELVFØLGELIG kunne han tenke seg å stikke bort i ambassaden neste formiddag, for å møte gjengen der.

Her kan du lese flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad

Han møtte til tiden, henvendte seg til alle de unge menneskene med fornavn, før han satte på seg verdens bredeste smil og lot seg fotografere sammen med hver især.

Etterpå fortalte han om den gangen han selv og de fire andre nordiske utenriksministrene - nesten helt alene - tok innersvingen på sine motvillige byråkrater og tvang gjennom byggingen av et nordisk ambassadeanlegg i Berlin.

Jeg kan ikke forestille meg at en eneste deltaker i den seansen ikke stemte Arbeiderpartiet etterpå.

Pappas klokke

I den polske byen Ostrzeszow - som under krigen het Schildberg og funksjonerte som krigsfangeleir for 1150 norske offiserer - deriblant Thorvalds far Emil Stoltenberg - dukket Thorvald og Jens Stoltenberg opp sommeren 2007 sammen med flere av Thorvalds barnebarn.

Småbyen sto på hodet og langs gatene hadde den søndagspyntede lokalbefolkningen stilt seg opp for å få et glimt av den norske statsministeren som kom omgitt av diplomater og sikkerhetsfolk.

Thorvald og jeg ruslet for oss selv og pludret om dette og hint, da han plutselig viste frem klokka si - et gammelt og oppripet trøskeverk. DEN hadde han fått av faren sin, i juni 1945, da Emil kom hjem fra krigsfangenskapet.

«Jeg har gått med den hver dag siden», fortalte han, og holdt den mer enn villig frem mot kameraet.

Ingen fremtredende politiker i våre dager ville vel drømt om å vise seg offentlig - enn si la seg fotografere - med slikt gammelt skrap på armen i stedet for noen riktig dyre greier fra Rolex eller Patek Philippe.

Men klokka hans viste ikke bare tida - den signaliserte også at bæreren var autentisk.

Så for Thorvald Stoltenberg ble det aldri nødvendig å trekke i tømmerhuggerskjorte eller å snike på trikken for å bevise egen folkelighet.

De polske konene

I parken sto det noen eldre kvinner oppmarsjert, men de ble nærmest skubbet til side av den norske muren som kom gående. Thorvald så hva som skjedde og spratt frem til damene.

«Nei, men her står jo dere og venter på OSS», sa han på norsk og snøvlet i vei om at Ostrzeszow sannelig er en flott by og bla bla.

De skjønte ikke et ord, men strålte likevel om kapp med sola - før de holdt på å dåne - da Thorvald fikk ropt over Jens for å si «god dag».

Smugkikking?

Senterpartisjefen med det brede fliret har også skjønt at vanlige folk ikke biter, og at det faktisk kan lønne seg å snakke med dem - også når det ikke er valgkamp.

Med følge av menneskefiskeren Jan Bøhler kan det faktisk være at Trygve Slagsvold Vedum greier å skratte seg frem til et valgskred.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

En sosialdemokrat som kjente veien til de norske hjertene, uttrykte det slik:

«En leder skal omgås medlemmene som en god kamerat - være den ivrigste og mest arbeidsomme, og ved sitt eksempel stå som et godt mønster for de øvrige medlemmene».

Ordene tilhørte landsfader og stemme-magnet Einar Gerhardsen og sto i pamfletten «Tillitsmannen».

Noen hver kunne i disse dager ha utbytte av å tørke støv av den boka.

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien gratis

Kommentarer til denne saken