Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
21. februar publiserte Anders Malkomsen og Carl Tollef Solberg kronikken «Det er altfor mange urealistiske forventninger til psykiatrien», hvor de påpeker at krisen i psykiatrisk helsevesen er på grunnlag av forventinger, og ikke praktiske omstendigheter som økonomi eller kompetanse.
Les kronikken her: Det er altfor mange urealistiske forventninger til psykiatrien
Jeg er hverken lege, psykolog og psykiater. Jeg er sykepleierstudent på første året, og har ingen faglig tyngde å lene meg på. Men tilfeldigvis har jeg mer enn et tiår bak meg som pasient i psykiatrien.
En såkalt «svingdørpasient» om du vil. Og jeg har gjort meg noen erfaringer og tanker om hva som funker og hva slags forventninger som er rasjonelt og naturlig å ha til et psykisk helsevern.
Forebygging er det viktigste steget
Jeg er delvis enig i at det foreligger en rekke urealistiske forventninger til psykiatrien som ikke blir innfridd. Jeg er også enig i at det kan forekomme urettferdig kritikk og at det dessverre eksisterer gråsoner som gjør at det blir krasj mellom menneskets frie vilje og retten til å bestemme selv, og hvor profesjonelle bør og må gripe inn.
Det er kanskje det som er så komplisert med psykologi, for tvang er inngripende og dehumaniserende, men det kan også være livsnødvendig. Problemet er ofte at det er vanskelig å skille ut.
Men min erfaring tilsier ikke at det er de mest alvorlige tilfellene vi er nødt til å diskutere, men heller veien dit. For å tilfredsstille forventningene til psykiatrien, bør vi sette inn ressurser lenge før psykiatrien blir nødvendig. Forebygging er det viktigste steget mot en bedre folkehelse. Og det er her skoen trykker.
Jeg er ikke enig i at selvmord er noe man både må forvente og akseptere. En nullvisjon er kanskje basert på en perfekt verden og mye ønsketenkning, men det er også et inderlig ønske og et langsiktig mål om at det skal finnes adekvat helsehjelp for alle. En nullvisjon er ikke oppnåelig i år eller til neste år, mulig vil det ta tid før man klarer å senke tallene i det hele tatt – men det betyr ikke at det er umulig. Og det jeg mener er det viktigste steget i en slik sammenheng, er nettopp forebygging.
Forebyggende lavterskeltilbud kan være livsviktige. Tilstrekkelig med tilgjengelige helsesykepleiere og sosiallærere blant annet ved barne-, ungdom- og videregående skoler vil være en avgjørende faktor hvorvidt tidlige symptomer blir plukket opp og ivaretatt fra et tidlig stadium. Dermed, ved å ta tak før det videreutvikler seg, vil tvang bli mindre nødvendig i veldig mange tilfeller. Å aktivt neglisjere de som har vært i systemet over mange år med gjentatte tilbakefall er en stor ansvarsfraskrivelse.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Problematisk å sammenligne somantikken med psykiatrien
Kronikkforfatterne setter også lys på viktigheten i å selv aktivt delta i behandling og ikke forvente at terapeuten skal styre samtalen og fikse opp uten at man selv tar ansvar. Slik opplever ikke jeg at virkeligheten er for de fleste.
Selvsagt finnes det unntak, og motivasjonen til pasienten kan svinge. Derimot opplever jeg at de fleste jeg kjenner som er i behov av behandling fra spesialisthelsetjenesten ofte kan føle på et press. Man har ikke tid og rom til å bli trygg og kjent før man skal kaste seg ut i intensiv behandling, mange får ikke tilstrekkelig nok med timer og altfor mange blir avsluttet før man er klar for det.
Det er ikke utelukkende helsevesenet sin skyld eller feil, det handler ikke om å ta sider eller peke ut en syndebukk, men det dreier seg om kapasitet. Og per nå er både psykiatrien og spesialisthelsetjenesten overbelastet og underbemannet. Samtidig som at avdelinger legges ned og sengeplasser blir redusert, øker også den psykiske uhelsen. Men å kun endre forventningene og skape et større press på et allerede tungt belastet system, er ikke veien å gå.
Det er problematisk å sammenligne somatikken med psykiatrien. I somatikken er det ofte en spesifikk og håndfast problemstilling som krever en spesifikk og håndfast behandling. Man kan peke på årsaken, hente frem medikamenter eller behandlingsformer og forvente en tilfriskning eller stabilisering. Man kan se på prøver og vitale målinger hva som er galt og roten til årsaken kan være konkret. Forverring eller tilbakefall er ikke nødvendigvis avhengig av pasientens innsats eller vilje og det stilles ikke krav i den grad som det gjøres ved et psykiatrisk tilfelle.
I psykiatrien er det mindre håndfast, mye er flytende og svevende og diagnoser er ikke alltid et åpenbart svar med to streker under svaret. Man kan ikke ta en blodprøve og avgjøre om en pasient er det ene eller det andre.
Jeg oppfatter at det både innenfor somatikken og psykiatrien finnes et diagnosehierarki. Noen tilstander og diagnoser raver over andre i noe som jeg oppfatter som en subjektiv preferanse hos helsepersonell om hvilke diagnosegrupper som fortjener mer hjelp, og hvilke man aktivt avviser.
En ting er forskjellige alvorlighetsgrader, det vil alltids forekomme, men annen ting er stigmatisering og ikke tilstrekkelig med hverken kompetanse eller fullverdig empati. Hvorav sistnevnte er et stort problemområde innad i psykiatrien.
Les også: Når hensynet til privatlivet blir viktigere enn samfunnsvernet
Ansvarsfraskrivelse
Aksept av at man ikke kan hjelpe alle, er bekymringsverdig. Vi kan ikke drive et sorteringssamfunn i helsevesenet, slik jeg opplever at en slik form for ansvarsfraskrivelse utgjør. Noen mennesker er ikke mer verdt enn andre, og noen diagnoser bør og skal ikke avvises mer enn andre.
Diagnoser er ikke mennesker, men en indikator på hvilken behandlingsform som er mest hensiktsmessig og en pekepinn på hvilke symptomer man har og hvorfor. Det som derimot skiller ethvert tilfelle, er hvordan man oppfatter verden. En gruppe mennesker med samme diagnose kan stå milevis fra hverandre i smerteuttrykk, derfor er det problematisk å sette alle på samme spekter i en og samme bås.
Og det er her jeg mener at fokuset bør ligge. Det er det vi bør diskutere. For det er dette våre forventninger til psykiatrien bunner i – at man skal bli behandlet på en likeverdig og menneskelig måte, at ingen skal få stempelet som en «lost case» og dermed gi opp livet, og at alle, uansett smerteuttrykk og symptomutløp, blir møtt som et menneske med bagasje og ikke som en vandrende diagnose.
For om disse forventningene, tett oppfulgt av lett tilgjengelig og god forebygging på lavterskelnivå, blir innfridd – så tenker jeg at den generelle opplevelsen av psykisk helsevern vil endre seg. Å gripe hen midt i selve kjernen av problemet, vil kun utjevne overflatiske problemer, mens å starte der kjernen springer ut på sikt vil gagne alle involverte i en mer omfattende grad.
Og problemet er ikke at vi har urealistiske forventninger til psykiatrien. Problemet er at vi ikke vet hva vi kan forvente.